Tenk at du er 1 år lille venn!

Helt siden første gang jeg så deg, som en liten cheese-doodle på 7mm, har jeg elsket deg mer enn noe annet. Jeg husker godt den første sommerfugl-lignende følelsen jeg fikk da du bevegde deg, de små sparkene du ga. Men jeg husker også at du sparka beina i en viss fart mot ribbeina mine og klemte blæra mi nesten i stykker. Du var alltid våken når jeg ville sove, pressa mot indre organer og ga meg forstoppelse i tide og utide. Men jeg elsket det. Elsket å kjenne liv inni meg, noe som vokste og utviklet seg, noe jeg hadde vært med å lagd. Selv om mannen mente han hadde gjort den største jobben da. Han måtte jo nesten få den i og med at jeg fikk oppgaven i å bære deg fram.
I magen var du så nær, men likevel så langt unna. Jeg gleda meg hver dag til du kom. Denne evige ventetida. Værre enn timene før julaften da vi var små. Først må man vente på å kunne ta den tisse-på-pinne-testen. Så må man vente for å se om to streker dukker opp. Så må man vente før man kan fortelle det til verden, hele 12 uker faktisk! Så må man igjen vente i 6 måneder til før han dukker opp.

Ingeting er vakrere enn en gravid kvinne sier de fleste menn. Men når man er på sitt største og vagger mer enn man går, er det ikke mye vakkert. Hormonene løper løpsk, man ville helst fått ut han som sitter på blæra di, du vil ha tilbake kroppen og får knapt på deg klærne. Da kan man ikke påstå at det er tiltrekkende. På slutten av graviditeten er man så lei at man prøver alle kjerringråd for å få røyka ut den ungen, men ingenting hjelper. Og når han endelig er ute og du er oppe for 20ende gang den natta med en unge som ikke kan få nok mat, ønsker man ofte at man kunne putta han tilbake i magen igjen.

Men til tross for alt arbeidet en baby medfører kunne jeg aldri tenkt meg en annen hverdag. Når du står i senga om morgenen, blid som ei sol og strekker armene mot meg, da kjenner jeg en varme i brystet som er ubeskrivelig. Vi har hatt en fantastisk permisjonstid sammen, jeg har fått være med deg hver dag, en spesiell tid jeg aldri ville vært foruten.

28.august i fjor fikk du det plutselig veldig travelt med å møte mamma og pappa. Mulig du hadde barnehagefristen i bakhodet. Vi hadde jo ikke trodd du skulle dukke opp før to uker senere. Og jeg hadde jo gleda meg til å ha fri før du kom. Bare ligge på sofaen og ruge. Jeg hadde siste arbeidsdag fredag 26.august, noe som ga meg nøyaktig en dag fri før du valgte å komme. Merkelig nok brukte jeg lørdagen til å legge klær i skuffer, ordne stellebord samt pappan satte sammen vogna. Vi hadde til og med en romantisk middag lørdag kveld som vi kalte "the last supper". Og vi planla til å med hvilke metoder vi kunne prøve for å "røyke" deg ut;) Men så langt kom vi ikke. Vannet gikk kl.11 søndag morgen og du var ute kl.23 samme dag. Tolv timer med smerte, latter, spenning og gråt. Du ville ut, men hadde dessverre ikke riktig posisjon for å komme deg ut på normal måte så det ble ordnet med keisersnitt. Da var jeg så klar for å få deg ut at det var meg revnende likegyldig om de skar opp ryggen min. Du bare måtte ut. Jeg holdt pusten da de plukka deg ut og pustet lettet ut når du gråt. En vakrere og mer etterlengtet gråt skal man lete lenge etter. Du var herlig søt, endelig kunne jeg kjenne huden din, lukte på deg og kose. Men på grunn av at jeg måtte opereres måtte du være med pappa. Tiden det tok å gjøre meg klar var grusomt lang. Men når du endelig ble trillet inn til meg, i den lille tupperware boksen, godt pakket inn som en tortillawrap, var det som alle bitene falt på plass. Min perfekte lille familie. Endelig kunne vi bli kjent med deg og sette ut på verdens vakreste reise.

Jeg gleder meg til å følge deg videre, vi har utrolig mye å glede oss til!

Store lille gutten vår, håper du får en fantastisk bursdag!

Mamma og pappa er utrolig glad i deg.