Flytur Trondheim Stavanger

I dag reiste vi tilbake til papsen. Vi tok flyet fra Trondheim til Stavanger. En rute Daniel har tatt 8 ganger i løpet av sitt korte liv. Rart hvordan flyturene går fra avslapping og soving til utålmodighet og dårlig plass når man plutselig må ta med barn på reisen. Før hadde jeg liten tålmodighet med de som absolutt måtte drasse kidsa med på fly. Og da særlig charter. Charter var for meg avslapping, vin, blader og snacks og likte derfor dårlig å bli plassert siden av en stor familie med høylytte barn! Når man sitter i setet sitt og ser det er ledige plasser rundt seg og den ene bråkete familien brøyter seg ned midtgangen etter den andre, da krysser man fingrene for at de ikke skal sitte i nærheten for å si det sånn. Men med min flaks så havna det alltid en sånn familie oppå meg. Og på toppen av det hele hadde foreldrene bestilt halve taxfree katalogen før avreise og hadde mer enn nok med å få plassert flasker og kosmetikk i hatthylla enn å passe på snørrungene. Og de har jo selvsagt allerede trykt i seg det de klarte å bære ut av taxfree shoppen hva snop angår. Hvilket tilsier et ekstremt høyt sukkernivå og et enda høyere lydnivå. Og de har jo bleiebarn med, som også har trykt så mye inn at det naturlignok melder sin ankomst ved marsjhøyde. Og det er jo ikke bare de som har behov for å bruke toalettet. Der er det jo allerede lang kø bestående av barn med blæra full av brus, damer i midtlivskrisa som har bøtta ned med kjip vin både før og under flyturen, i tillegg til de som må ha ny bleie. Og når du da sitter ved midtgang, gjerne på en av de første radene så får du disse trengende mennenskene trykt opp i ansiktet. Jeg har mang en gang stirra rett inn i rumpa på vilt fremmede som bare må lene seg inn til mitt sete mens de venter i køen. Er du da ekstra heldig er det ikke en veltrent og liten rumpe vi har med å gjøre. Og når køen rykker fram får du bleiebarnet i ansiktet kjenner du den ekle flymaten du akkurat har pressa ned har lyst til å gjøre entre igjen.
Nei man får et annet perspektiv på flyturene når man har med egne barn. I dag ladge han en stor gave i bleien da vi var oppe i luften. Det lukta rimelig stramt, men for meg var det den naturligste ting i verden og brydde meg lite om at de rundt garantert kjente lukta av ungen jeg slengte på arma og tok med meg på toalettet.

Jeg blir litt irritert på andre passasjerer som ikke smiler til barnet mitt. Når han smiler sitt største smil og de bare grynter og rister i avisa før de fortsetter å oppdatere seg på siste nytt. Da får jeg en vond følelse inni meg. Hva faen! Vil du ikke smile til sønnen min? Verdens nydeligste gutt? Dust. Men når han ikke får smil tilbake fra eremitten i setet ved siden av snur han seg og smiler til dama rett over midtgangen. Hu har selvsagt ikke barn selv, men pms det har hu, så hu bare himler med øynene og later som hu ser på noe annet.
Nå har ikke jeg fått utlevert den mest tålmodige gutten, så når flyturen har vart en stund og vi nærmer oss Stavanger får han plutselig mark i rumpa og gele i armene. Og da må man ta fram alt man har av moderlig list og lokkemidler. Så da stiller jeg opp med sang, dyrelyder og fruktbiter. Og om ikke grinebiteren og pms-dama hadde fått nok allerede, når vel dette nye høyder.
Før skiltet med setebeltet er slukka er allerede både grinebiteren og pms-dama langt nede i midtgangen.
Med yoghurt på buksa, veska full av leker og sikkel på skuldra tar jeg min lille potetsekk på arma og presser meg ned midtgangen mens jeg tenker at turen gikk veldig bra :)