Vafler for barn

En stund siden jeg har skrevet noe. Men det å sjonglere jobb, husarbeid og det å være mamma gir ikke akkurat mye fritid. Og den lille tiden man har til overs blir ofte brukt til å ligge i horisontalen eller prøve å oppgradere utseendet. (les: dusje, vaske hår, barbering e.l.) Man skulle tro jeg hadde huset fullt av barn, men det kreves litt selv om man bare har ett. 

Jeg har den siste tide merket at brødskive, eller "skjeeva" som Daniel kaller det, blir mindre og mindre populært. Tidligere gikk det ned på høykant, ofte kunne han sette til livs både 2 og 3 brødskiver i barnehagen. Men nå kommer de urørt i retur. Så urørt at jeg nesten kunne brukt matpapiret på nytt. Det kan jo hende at han tidligere bytta brødskivene med barnehagekollegaene mot noe mer spennende og at de nå ikke gidder lenger. Uansett; her måtte noe gjøres. Hva er like sunt som grove brødskiver men som likevel frister nok til å kunne spises? Grove vafler ! 

grovt mel 

vanlig mel 

havregryn 

litt salt 

melk / kultura 

egg 

bakepulver 

smeltet smør 

Jeg tok i tillegg i biiiittelitt vaniljesukker for å piffe opp smaken. Men man kan også ha i bær eller banan. 

De ble veldig godt mottatt som kveldsmat i går. Og under hele prosessen med å lage røra skulle Daniel "make". Altså smake. Det blir mye dobbeldupping når han smaker for å si det sånn. Han slikker på fingeren og dupper i røra, og gjentar så prosessen et x antall ganger... Så hadde dette vært vafler for servering i selskap ville jeg nok kanskje ikke tillatt det. Kommer litt an på hvem som hadde kommet på besøk vel å merke ;) Resultatet av denne "makingen" ble en pyjamas innsmurt i vaffelrøre. Men hva kan man vel ikke bære over for å se fornøyde barn? Før alle vaflene var stekt hadde han allerede spist en hel plate. "Mærr?" (Altså mer, på stavanger-dialekt). Så han trykte likesågreit nedpå en halv plate til da vi alle satt rundt bordet for å kose oss med vafler. Jeg laga voksenvafler til oss. Voksenvafler er vafler med sukker og ikke alt det grove melet. Altså passer de best for folk som ikke får maur i rompa av for mye søtt.  Ingen aldersgrense med andre ord, man må bare velge med omhu hvem man serverer de til. Så dersom du frykter at barnet ditt endevender hele stua etter en porsjon voksenvafler så går du for den barnevennlige varianten. 

Vi får håpe matboksen er tom i dag og at vaflene ble en suksess. Hvis hans kolleger i barnehagen ble fristet får han heller ta opp bestilling og selge til inntekt for senere utdanning og bsu. 

Nye syprosjekter

Lørdag var jeg en tur innom stoff og stil. Har alltid en plan på hva jeg skal kjøpe, men ender som regel opp med mer enn hva jeg trenger.

Denne gang var intet unntak. Målet var stoff til en saccosekk (veldig 90s, men utrolig praktisk til de små). Men da jeg gikk forbi restehaugen kjente jeg en umiddelbar tiltrekningskraft og begynte å grave som en eldre dame i tilbudskurva på Spar Kjøp. Etter litt leting fant jeg et par meter med stoff i skinn. Eller "lær look" som det sto på lappen. Blir alltid skeptisk til alt som prøver å etterligne skinn. Det ramler liksom inn med bilder på netthinnen av ymse plagg i skai, lakk, lær-look, skinn-imitasjon etc. Og jeg kunne nok fått ganske mange sett med undertøy til både meg og mannen av dette stoffet, men nå ble det med meg hjem med putetrekk som mål.

Hadde det ikke vært for at å klippe opp stoffet er en så utrolig meningsløs og kjedelig jobb, hadde jeg nok sydd mye mer. Men man må nesten klippe for å kunne sy. Etter et par timer med saks, sy-maskin, en klemt finger, nålestikk, sydd sammen to biter feil ble saccoen ferdig, med glidelås!! I mangel av kuler (slike isopor-kulder som klistrer seg til kroppen) måtte dobbeldyna vår trå til. Den ble stappet inn i saccoen. Rart det der med dobbeldyne. Den var veldig populær i begynnelsen av vårt forhold, men etterhvert gikk vi over til separate dyner og nå kunne vi aldri i livet tenkt oss å dele dyne! Så vi kaller den forelskelsesdyne. Så faren for at den blir savnet etter å ha blitt stappa i saccoen er vel heller liten.

Prinsen selv ble veldig glad for saccoen, men trodde det var hoppepute; "hoppe dær??". Må vel ha en innkjøringsperiode for å få han til å forstå at den faktisk skal sittes i. Og dessuten er jo det å sitte i ro en helt meningsløs bruk av tid. Hvorfor sitte når man kan klatre!?

Putene var raske å sy. Ble tosidige, skinn look på den ene sida og stoff på den andre. Men de matcher ikke sofaen så derfor ble de plassert på tv benken. Så da må vi nok bare kjøpe ny sofa! For putene skal jeg ha! Og flere skal det bli. Satser på hvit skinn look på de neste. Og om det blir litt stoff til overs kan jeg kanskje ordne syden-bunaden med det samme:) Ordrer taes i mot!

Sunn mat til prinsen ....

Det er ikke alltid like lett å få de minste til å spise det man aller helst vil. Og da snakker jeg om det som foreldrene aller helst vil. Hvorfor er det sånn at det barna som oftest ønsker å spise troner øverst av de tingene man ikke bør spise for ofte? Hadde Daniel kunnet bestemt selv ville måltidene hans bestått av pasta, egg, pasta, banan, brød, pasta. Eller "patta" som han selv kaller det. Det hele hadde blitt skyldt ned med biola eller melk. Dette er jo for så vidt ikke det verste man kan gi et barn, men man bør vel likevel prøve å variere kostholdet litt. Jeg ser jo aller helst at han ville spist mer grønnsaker og fisk. Fiskeboller er godkjent, eller rettere sagt var godkjent, men det tror jeg er fordi at alt er most sammen til en grøt og veldig enkelt å spise. Men da jeg trodde at fiskeboller var tingen å lage om jeg ville få i ham litt omega, da tok jeg brått feil. For regelen er sånn hos barn at dersom de smatter og trykker innpå og jubler av lykke en dag av en rett, er det ikke gitt at den samme retten fører til lykke en annen dag. Det fikk jeg erfare. Etter å ha kokt poteter og gulrøtter, dampet fiskeboller og laget hvit saus og most alt sammen ble måltidet avfeid med et "nei" og knipe-igjen-munnen-så-hardt-jeg-klarer etterfulgt av skrekkfilmlatter. "Kan du ikke bare smake?". "NEI". Omvendt psykologi blir prøvd; "Ikke spis nei...?" "NEI", etterfulgt av barnehånd i maten og mat på gulvet. Festlig. Min korte tålmodighet blir nok en gang vippet på kanten av stupet.

Det er ikke vanskelig å se når han ikke ønsker å spise. Da studerer han tallerkenen veldig nøye, pirker borti maten med fingrene, klager over at han faktisk fikk matrusk på hånda som bare må tørkes med en gang, flytter maten rundt på tallerkenen, stabler maten oppå hverandre, klapper på maten med gaffel eller skje, får et enomt behov for å drikke vann, blir plutselig døv og hører ikke hva vi sier, slår knute på seg selv i tripp trappen, prøver desperat å komme seg ut av tripp trappen selv om han innser umuligheten av det, tar opp biter av mat og holder den faretruende over gulvet og gliser før hånden åpnes og maten blir tatt av gravitasjonen, snur vannflaska på hodet og klapper ivrig i vannet som renner utover bordet... jeg kunne holdt på i evigheter. Resultatet blir at han får gå ut av stolen og han springer bortover stuegulvet med hendene i været som om han hadde scoret tidenes mål.

Ved neste måltid prøver vi nye metoder. Tallerken med flere "rom" fylles med gulrøtter, brokkoli, pasta og kylling. Pastaen spises med to hender, resten blir liggende. "MEEEEERE PATTA!!". Strategi ikke vellykket.

Utrolig irriterende å bruke så lang tid på mat som ikke blir smakt en gang. At det skulle være en fryd å fore ungen hadde jeg aldri trodd, men at det skulle bli sånn visste jeg ikke. Hvorfor kan han like noe en dag for så å ikke klare å se det på tallerkenen dagen etter?

Så da arrangerer jeg siste plan, nemlig kamuflering! Jeg smeller sammen en hjemmelaget lasagne, men i kjøttsausen legger jeg masse små biter med gulrøtter, godt kamuflert. Resultat; hele lasagnen går ned på høykant. Mor 1 - barn 0! En plan som faktisk fungerte. Så da er det bare å kjøre på med andre grønnsaker som kamufleres i ulike retter som han liker. Vet ikke om fisk gjør seg i verken lasagne eller på pizza, så akkurat den delen må jeg jobbe litt mer med. Men når løsningen er klar vil den utvilsomt bli presentert med brask og bram !

Pannekaker med biola !

Daniel elsker pannekaker. Men jeg må jo prøve å lage de så sunne som mulig. Derfor dropper jeg sukker, har i minimalt med mel og ikke noe salt. Jeg pisker ett egg og tilsetter melk, litt smelta smør, litt mel og havregryn.

Men i dag prøvde jeg noe nytt for å få en spennende smak. Biola. Tok i litt mindre melk og erstattet den med blåbær biola. Så da kveldsmaten ble introdusert ville også pappaen ha pannekaker. Men trakk seg fort tilbake da han fikk smake. Tror jeg kan med trygghet si at han foretrakk de uten biolaen. Men junior ropte 'wow' da han så at mamma hadde laget pannekaker og før jeg fikk flippa en my pannekaker rundt i panna var den første fortært! Til sammen spiste han 2,5 før han klappa seg på magen og smilte.

Fornøyd og mett gutt; check!

Husmorpoeng i fleng; check!

Fornøyd mor; check!

Fornøyd og mett far; ....vel...

Så før du tilsetter sukker i røra for å få en ekstra smak prøv med biola eller bær i røra!

Påskekos...?

Da var påsken over for denne gang. En uke på fjellet med øl, sjokolade, potetgull, mat, smågodt og brus. Kort sagt; en low carb'ers mareritt! Selv om man vet hvor mange dager man skal være på hytta så handler man likevel inn som om man skulle være der mye lengre. Selv om man har påskeåpne butikker innen rekkevidde handler man inn som om hytta lå flere mil fra nærmeste bilvei. Selv om man skal være på hytta i 6 dager inneholder fryseren middag for 8. Man beregner to kilo smågodt, fem liter brus, tre six-packer øl, en kartong vin, fire store plater sjokolade, per person på 6 dager. Og likevel tenker man på om man faktisk har nok! Jeg synes jeg tygde eller drakk et eller annet til en hver tid, likevel minka nesten ikke lageret av mat. Og så tror man da at en skitur veier opp for alt det man spiser? Vel, de turene vi hadde var vel akkurat nok til å brenne bort et halvt glass vin eller en rute bergene melk. Og når man da kommer tilbake til hytta etter en skitur som Bjørgen og Co ikke engang ville sett på som oppvarming for sine besteforeldre, så synes man selv man har gjort seg fortjent til en av de iskalde ølene som er lagt i snøen før man spente skiene på seg. Det er jo tross alt påske. Ja, men det er jo tross alt en bikinisesong rundt neste sving. Og hvor lett er det å gå fra en uke med sjokolade, vin, øl og friterte potetflak for så å ikke kunne spise noen av delene. Det er da du vet hva abstinenser er. Det er liksom så naturlig å holde vinglasset under tre-litringen og bare klemme til. Ingen reagerer om du drikker vin til frokost engang. Det er jo tross alt påske! Vi kunne nesten bare delt ut en tre-liter til hver av oss og plugga den rett på intravenøst.

Og når man så er vel hjemme fra high-carb-helvetet så er det rett på vekta og videre på treningsstudioet. Samme prosedyre som etter jul. Og jeg er intet unntak. Og som den heldige kvinnen er er så legger ikke denne fråtsingen seg strategisk i partiet mellom mage og hode. Nei heldigvis! Det legger selv som en buffer rundt navleområdet og skaper en herlig cupcake-effekt rett over buksekanten. Og når man da kommer hjem fra påskefjellet med mer bagasje på kroppen enn da man dro og åpner klesskapet, skulle man ofte ønske man hadde spart den siste literen med vin til akkurat dette øyeblikket. Man innser at værforandringer og mangel på lufting på soverrommet har bidratt til en merkbar krymping av de fleste plaggene. Det eneste som fremdeles passer er sengetøyet. Og det gjør ikke saken bedre at vår lille prins har mage-fetisj og skal se på "maaanen" til mamma...

Hvorfor gjør man seg selv denne bjørnetjenesten hver gang kalenderen viser røde dager? Røde dager innbyr til karbohydrater, sukker og fett. Og hvite dager bruker vi til bot og bedring. Så når man er så dum å bruke påsken på å strekke og stramme huden må man pent finne seg i at det eneste jeg kan kose meg med nå er vann, fullkorn, usalta nøtter og bær. Ikke det som troner øverst på ønskelista men man gjør hva man kan for at klærne som krympa i påsken vil passe igjen. Jaja, det var jo tross alt påske.

Lola lola!

Barn er herlige, særlig i denne alderen hvor Daniel befinner seg må. Ordforrådet begynner å prege den daglige aktiviteten og nye ord og lyder dukker opp hver dag. Men det er ikke alltid forståelsen mellom barn og foreldre er like god. Som når Daniel i flere uker har gått rundt og ropt "lola lola". Vi trodde helt til nå nylig at dette var bare lyder. Men da han la på et ord til og viste bildet av en hest tok vi sammenhengen; "lola lola bakken"!! Så i det siste har vi spilt "fola fola blakken" på youtube minst 20 ganger per dag. Og etter hver gang avsluttes det med "mæææær!!". Kommunikasjonen mellom barn og forelder blir jo bedre etterhvert som vi lærer å tolke hans ord og bevegelser, samt at han klarer å prate bedre. Akkurat nå jobber vi intenst med å forstå hverandre. Det minner mye om mitt møte med Frankrike uten å kunne så veldig mye fransk. det ble mye peking og gestikulering og ikke minst frustrasjon. Og når sønnen ikke har fått tildelt så mye mer tålmodighet enn sin mor og far så blir det mye "æhhhæhhhææææ!!" etterfulgt av peking, gulvrulling, åle-lignende bevegelser og gråt. Man tar fram alt i nær omkrets i håp om at det er det han vil ha uten særlig mye annet svar enn fekting og hoderisting. En tolk pliiiis!!
Hvert nye ord som kommer blir mottatt med jubel og stående applaus og vi nærmer oss hverandre hver dag på det kommunikative planet. Selv om det tar tid. "Åkka" betyr både sokker og sko så her må det tolkes. "Æple" betyr ikke alltid at han nødvendigvis vil ha det, helst bare vise at han kan si det. "Måne" kan bety både måne og mage, "dikke" er enbetydende med alt i kopp og flaske. "Bæ" er lyden ganske mange dyr lager og ja kan bety nei mens nei kan bety ja... Og sånn holder vi på noen år til.
Men så, en 13-14 år senere vil vi vel på nytt oppleve en svekkelse i vår kommunikasjon. Da blir det vel motsatt; han evner ikke å forstå hva vi sier, vil forstå eller bare finner budskspet helt på tryne. Og i noen tilfeller; tolker budskapet slik han selv ønsker. Gleder meg allerede!

Tålmodighet ønskes!!!

Ikke alt går etter planen, verken når man utøver sine kunstner på kjøkkenet eller i samspillet mellom mor og barn. Man kan fint trekke paraleller mellom disse to arenaer. Konklusjonen er den samme. Tålmodighet. Dersom man ikke er tålmodig på kjøkkenet går det som regel dårlig. Og om man mister tålmodigheten som mor (noe man grenser til hver eneste dag), går det enda værre.

Det er ofte det skjærer seg på kjøkkenfronten. Den ene dagen kan jeg håve inn husmorpoeng, for så å miste alle dagen etter. Jeg kan diske opp med den beste gourmet middagen som til og med Hellstrøm ville smakt på, men jeg kan også være så uheldig at bolledeigen aldri hever. Og hva er så årsaken til at jeg mislykkes? Vel, selv mener jeg å tro at det er alle andre faktorer enn meg selv som spiller inn. Gjæra var dårlig, oppskriften var feil... unnskyldningene er mange og kreative. Men til syvende og sist er det min egen feil, og mangel på tålmodighet. Jeg har ikke tålmodighet til å vente på at melka kjølner for å ha i gjæra, jeg har ikke tålmodighet til å vente i 1 time for at deigen skal heve, ikke tålmodighet til å vente på at vannet koker før jeg putter i eggene (noe som resulterer i blautkokte egg fordi jeg tok tiden helt feil), skolebrød som blir drapsvåpen fordi jeg ikke har tålmodighet til å lese hele oppskriften, blomkålsuppe over hele kjøkkenet og brannsår på meg selv fordi jeg ikke har tålmodighet til å ha i litt og litt i blenderen eller vente til den har kjølna litt....

 

På mammafronten får tålmodigheten prøve seg hver dag. Med en unge som skal teste grenser og som er utrolig klar over hvor skapet skal stå men som likevel elsker å pirke i mammas nerver. Som for eksempel å si ja til yoghurt, men når den serveres ikke åpner munnen. Putte mat i munnen og så spytte den ut igjen. Kaste mat på gulvet og kaste hodet bakover etterfulgt av en skrekkfilmlatter. Vri seg som en ål når han ligger på stellebordet med bleien full av bæsj. Trekke og dra i familiejuvelene før jeg har fått tørka bort denne bæsjen. Tørke grønn snørr på genseren han nettopp har fått på seg. Bæsje når vi akkurat har tatt på ullklær, vinterdress, sko og lue. Bruke 15 minutter på å komme seg fra stua til badet, 30 minutter på å gå fra barnehagen til bilen. Ja, listen er lang. Jeg kunne holdt på en hel kveld.

Som du skjønner er tålmodighet en viktig element dersom man skal bevare fatningen i slike situasjoner.

Selv om man er utstyrt med en liten porsjon tålmodighet burde man få påfyll når man ble samboer, når man begynner å sjonglere på kjøkkenet og definitivt når man blir mor. Kanskje noen kunne lage en ordning som bokklubbene? Hver måned mottar du en stor pakke tålmodighet for refill. Men det beste hadde vel vært om det hadde stått en kartong tålmodighet i kjøleskapet klar til bruk :)