Sunn mat til prinsen ....

Det er ikke alltid like lett å få de minste til å spise det man aller helst vil. Og da snakker jeg om det som foreldrene aller helst vil. Hvorfor er det sånn at det barna som oftest ønsker å spise troner øverst av de tingene man ikke bør spise for ofte? Hadde Daniel kunnet bestemt selv ville måltidene hans bestått av pasta, egg, pasta, banan, brød, pasta. Eller "patta" som han selv kaller det. Det hele hadde blitt skyldt ned med biola eller melk. Dette er jo for så vidt ikke det verste man kan gi et barn, men man bør vel likevel prøve å variere kostholdet litt. Jeg ser jo aller helst at han ville spist mer grønnsaker og fisk. Fiskeboller er godkjent, eller rettere sagt var godkjent, men det tror jeg er fordi at alt er most sammen til en grøt og veldig enkelt å spise. Men da jeg trodde at fiskeboller var tingen å lage om jeg ville få i ham litt omega, da tok jeg brått feil. For regelen er sånn hos barn at dersom de smatter og trykker innpå og jubler av lykke en dag av en rett, er det ikke gitt at den samme retten fører til lykke en annen dag. Det fikk jeg erfare. Etter å ha kokt poteter og gulrøtter, dampet fiskeboller og laget hvit saus og most alt sammen ble måltidet avfeid med et "nei" og knipe-igjen-munnen-så-hardt-jeg-klarer etterfulgt av skrekkfilmlatter. "Kan du ikke bare smake?". "NEI". Omvendt psykologi blir prøvd; "Ikke spis nei...?" "NEI", etterfulgt av barnehånd i maten og mat på gulvet. Festlig. Min korte tålmodighet blir nok en gang vippet på kanten av stupet.

Det er ikke vanskelig å se når han ikke ønsker å spise. Da studerer han tallerkenen veldig nøye, pirker borti maten med fingrene, klager over at han faktisk fikk matrusk på hånda som bare må tørkes med en gang, flytter maten rundt på tallerkenen, stabler maten oppå hverandre, klapper på maten med gaffel eller skje, får et enomt behov for å drikke vann, blir plutselig døv og hører ikke hva vi sier, slår knute på seg selv i tripp trappen, prøver desperat å komme seg ut av tripp trappen selv om han innser umuligheten av det, tar opp biter av mat og holder den faretruende over gulvet og gliser før hånden åpnes og maten blir tatt av gravitasjonen, snur vannflaska på hodet og klapper ivrig i vannet som renner utover bordet... jeg kunne holdt på i evigheter. Resultatet blir at han får gå ut av stolen og han springer bortover stuegulvet med hendene i været som om han hadde scoret tidenes mål.

Ved neste måltid prøver vi nye metoder. Tallerken med flere "rom" fylles med gulrøtter, brokkoli, pasta og kylling. Pastaen spises med to hender, resten blir liggende. "MEEEEERE PATTA!!". Strategi ikke vellykket.

Utrolig irriterende å bruke så lang tid på mat som ikke blir smakt en gang. At det skulle være en fryd å fore ungen hadde jeg aldri trodd, men at det skulle bli sånn visste jeg ikke. Hvorfor kan han like noe en dag for så å ikke klare å se det på tallerkenen dagen etter?

Så da arrangerer jeg siste plan, nemlig kamuflering! Jeg smeller sammen en hjemmelaget lasagne, men i kjøttsausen legger jeg masse små biter med gulrøtter, godt kamuflert. Resultat; hele lasagnen går ned på høykant. Mor 1 - barn 0! En plan som faktisk fungerte. Så da er det bare å kjøre på med andre grønnsaker som kamufleres i ulike retter som han liker. Vet ikke om fisk gjør seg i verken lasagne eller på pizza, så akkurat den delen må jeg jobbe litt mer med. Men når løsningen er klar vil den utvilsomt bli presentert med brask og bram !

Pannekaker med biola !

Daniel elsker pannekaker. Men jeg må jo prøve å lage de så sunne som mulig. Derfor dropper jeg sukker, har i minimalt med mel og ikke noe salt. Jeg pisker ett egg og tilsetter melk, litt smelta smør, litt mel og havregryn.

Men i dag prøvde jeg noe nytt for å få en spennende smak. Biola. Tok i litt mindre melk og erstattet den med blåbær biola. Så da kveldsmaten ble introdusert ville også pappaen ha pannekaker. Men trakk seg fort tilbake da han fikk smake. Tror jeg kan med trygghet si at han foretrakk de uten biolaen. Men junior ropte 'wow' da han så at mamma hadde laget pannekaker og før jeg fikk flippa en my pannekaker rundt i panna var den første fortært! Til sammen spiste han 2,5 før han klappa seg på magen og smilte.

Fornøyd og mett gutt; check!

Husmorpoeng i fleng; check!

Fornøyd mor; check!

Fornøyd og mett far; ....vel...

Så før du tilsetter sukker i røra for å få en ekstra smak prøv med biola eller bær i røra!

Påskekos...?

Da var påsken over for denne gang. En uke på fjellet med øl, sjokolade, potetgull, mat, smågodt og brus. Kort sagt; en low carb'ers mareritt! Selv om man vet hvor mange dager man skal være på hytta så handler man likevel inn som om man skulle være der mye lengre. Selv om man har påskeåpne butikker innen rekkevidde handler man inn som om hytta lå flere mil fra nærmeste bilvei. Selv om man skal være på hytta i 6 dager inneholder fryseren middag for 8. Man beregner to kilo smågodt, fem liter brus, tre six-packer øl, en kartong vin, fire store plater sjokolade, per person på 6 dager. Og likevel tenker man på om man faktisk har nok! Jeg synes jeg tygde eller drakk et eller annet til en hver tid, likevel minka nesten ikke lageret av mat. Og så tror man da at en skitur veier opp for alt det man spiser? Vel, de turene vi hadde var vel akkurat nok til å brenne bort et halvt glass vin eller en rute bergene melk. Og når man da kommer tilbake til hytta etter en skitur som Bjørgen og Co ikke engang ville sett på som oppvarming for sine besteforeldre, så synes man selv man har gjort seg fortjent til en av de iskalde ølene som er lagt i snøen før man spente skiene på seg. Det er jo tross alt påske. Ja, men det er jo tross alt en bikinisesong rundt neste sving. Og hvor lett er det å gå fra en uke med sjokolade, vin, øl og friterte potetflak for så å ikke kunne spise noen av delene. Det er da du vet hva abstinenser er. Det er liksom så naturlig å holde vinglasset under tre-litringen og bare klemme til. Ingen reagerer om du drikker vin til frokost engang. Det er jo tross alt påske! Vi kunne nesten bare delt ut en tre-liter til hver av oss og plugga den rett på intravenøst.

Og når man så er vel hjemme fra high-carb-helvetet så er det rett på vekta og videre på treningsstudioet. Samme prosedyre som etter jul. Og jeg er intet unntak. Og som den heldige kvinnen er er så legger ikke denne fråtsingen seg strategisk i partiet mellom mage og hode. Nei heldigvis! Det legger selv som en buffer rundt navleområdet og skaper en herlig cupcake-effekt rett over buksekanten. Og når man da kommer hjem fra påskefjellet med mer bagasje på kroppen enn da man dro og åpner klesskapet, skulle man ofte ønske man hadde spart den siste literen med vin til akkurat dette øyeblikket. Man innser at værforandringer og mangel på lufting på soverrommet har bidratt til en merkbar krymping av de fleste plaggene. Det eneste som fremdeles passer er sengetøyet. Og det gjør ikke saken bedre at vår lille prins har mage-fetisj og skal se på "maaanen" til mamma...

Hvorfor gjør man seg selv denne bjørnetjenesten hver gang kalenderen viser røde dager? Røde dager innbyr til karbohydrater, sukker og fett. Og hvite dager bruker vi til bot og bedring. Så når man er så dum å bruke påsken på å strekke og stramme huden må man pent finne seg i at det eneste jeg kan kose meg med nå er vann, fullkorn, usalta nøtter og bær. Ikke det som troner øverst på ønskelista men man gjør hva man kan for at klærne som krympa i påsken vil passe igjen. Jaja, det var jo tross alt påske.