Vafler for barn

En stund siden jeg har skrevet noe. Men det å sjonglere jobb, husarbeid og det å være mamma gir ikke akkurat mye fritid. Og den lille tiden man har til overs blir ofte brukt til å ligge i horisontalen eller prøve å oppgradere utseendet. (les: dusje, vaske hår, barbering e.l.) Man skulle tro jeg hadde huset fullt av barn, men det kreves litt selv om man bare har ett. 

Jeg har den siste tide merket at brødskive, eller "skjeeva" som Daniel kaller det, blir mindre og mindre populært. Tidligere gikk det ned på høykant, ofte kunne han sette til livs både 2 og 3 brødskiver i barnehagen. Men nå kommer de urørt i retur. Så urørt at jeg nesten kunne brukt matpapiret på nytt. Det kan jo hende at han tidligere bytta brødskivene med barnehagekollegaene mot noe mer spennende og at de nå ikke gidder lenger. Uansett; her måtte noe gjøres. Hva er like sunt som grove brødskiver men som likevel frister nok til å kunne spises? Grove vafler ! 

grovt mel 

vanlig mel 

havregryn 

litt salt 

melk / kultura 

egg 

bakepulver 

smeltet smør 

Jeg tok i tillegg i biiiittelitt vaniljesukker for å piffe opp smaken. Men man kan også ha i bær eller banan. 

De ble veldig godt mottatt som kveldsmat i går. Og under hele prosessen med å lage røra skulle Daniel "make". Altså smake. Det blir mye dobbeldupping når han smaker for å si det sånn. Han slikker på fingeren og dupper i røra, og gjentar så prosessen et x antall ganger... Så hadde dette vært vafler for servering i selskap ville jeg nok kanskje ikke tillatt det. Kommer litt an på hvem som hadde kommet på besøk vel å merke ;) Resultatet av denne "makingen" ble en pyjamas innsmurt i vaffelrøre. Men hva kan man vel ikke bære over for å se fornøyde barn? Før alle vaflene var stekt hadde han allerede spist en hel plate. "Mærr?" (Altså mer, på stavanger-dialekt). Så han trykte likesågreit nedpå en halv plate til da vi alle satt rundt bordet for å kose oss med vafler. Jeg laga voksenvafler til oss. Voksenvafler er vafler med sukker og ikke alt det grove melet. Altså passer de best for folk som ikke får maur i rompa av for mye søtt.  Ingen aldersgrense med andre ord, man må bare velge med omhu hvem man serverer de til. Så dersom du frykter at barnet ditt endevender hele stua etter en porsjon voksenvafler så går du for den barnevennlige varianten. 

Vi får håpe matboksen er tom i dag og at vaflene ble en suksess. Hvis hans kolleger i barnehagen ble fristet får han heller ta opp bestilling og selge til inntekt for senere utdanning og bsu. 

Nye syprosjekter

Lørdag var jeg en tur innom stoff og stil. Har alltid en plan på hva jeg skal kjøpe, men ender som regel opp med mer enn hva jeg trenger.

Denne gang var intet unntak. Målet var stoff til en saccosekk (veldig 90s, men utrolig praktisk til de små). Men da jeg gikk forbi restehaugen kjente jeg en umiddelbar tiltrekningskraft og begynte å grave som en eldre dame i tilbudskurva på Spar Kjøp. Etter litt leting fant jeg et par meter med stoff i skinn. Eller "lær look" som det sto på lappen. Blir alltid skeptisk til alt som prøver å etterligne skinn. Det ramler liksom inn med bilder på netthinnen av ymse plagg i skai, lakk, lær-look, skinn-imitasjon etc. Og jeg kunne nok fått ganske mange sett med undertøy til både meg og mannen av dette stoffet, men nå ble det med meg hjem med putetrekk som mål.

Hadde det ikke vært for at å klippe opp stoffet er en så utrolig meningsløs og kjedelig jobb, hadde jeg nok sydd mye mer. Men man må nesten klippe for å kunne sy. Etter et par timer med saks, sy-maskin, en klemt finger, nålestikk, sydd sammen to biter feil ble saccoen ferdig, med glidelås!! I mangel av kuler (slike isopor-kulder som klistrer seg til kroppen) måtte dobbeldyna vår trå til. Den ble stappet inn i saccoen. Rart det der med dobbeldyne. Den var veldig populær i begynnelsen av vårt forhold, men etterhvert gikk vi over til separate dyner og nå kunne vi aldri i livet tenkt oss å dele dyne! Så vi kaller den forelskelsesdyne. Så faren for at den blir savnet etter å ha blitt stappa i saccoen er vel heller liten.

Prinsen selv ble veldig glad for saccoen, men trodde det var hoppepute; "hoppe dær??". Må vel ha en innkjøringsperiode for å få han til å forstå at den faktisk skal sittes i. Og dessuten er jo det å sitte i ro en helt meningsløs bruk av tid. Hvorfor sitte når man kan klatre!?

Putene var raske å sy. Ble tosidige, skinn look på den ene sida og stoff på den andre. Men de matcher ikke sofaen så derfor ble de plassert på tv benken. Så da må vi nok bare kjøpe ny sofa! For putene skal jeg ha! Og flere skal det bli. Satser på hvit skinn look på de neste. Og om det blir litt stoff til overs kan jeg kanskje ordne syden-bunaden med det samme:) Ordrer taes i mot!

Sunn mat til prinsen ....

Det er ikke alltid like lett å få de minste til å spise det man aller helst vil. Og da snakker jeg om det som foreldrene aller helst vil. Hvorfor er det sånn at det barna som oftest ønsker å spise troner øverst av de tingene man ikke bør spise for ofte? Hadde Daniel kunnet bestemt selv ville måltidene hans bestått av pasta, egg, pasta, banan, brød, pasta. Eller "patta" som han selv kaller det. Det hele hadde blitt skyldt ned med biola eller melk. Dette er jo for så vidt ikke det verste man kan gi et barn, men man bør vel likevel prøve å variere kostholdet litt. Jeg ser jo aller helst at han ville spist mer grønnsaker og fisk. Fiskeboller er godkjent, eller rettere sagt var godkjent, men det tror jeg er fordi at alt er most sammen til en grøt og veldig enkelt å spise. Men da jeg trodde at fiskeboller var tingen å lage om jeg ville få i ham litt omega, da tok jeg brått feil. For regelen er sånn hos barn at dersom de smatter og trykker innpå og jubler av lykke en dag av en rett, er det ikke gitt at den samme retten fører til lykke en annen dag. Det fikk jeg erfare. Etter å ha kokt poteter og gulrøtter, dampet fiskeboller og laget hvit saus og most alt sammen ble måltidet avfeid med et "nei" og knipe-igjen-munnen-så-hardt-jeg-klarer etterfulgt av skrekkfilmlatter. "Kan du ikke bare smake?". "NEI". Omvendt psykologi blir prøvd; "Ikke spis nei...?" "NEI", etterfulgt av barnehånd i maten og mat på gulvet. Festlig. Min korte tålmodighet blir nok en gang vippet på kanten av stupet.

Det er ikke vanskelig å se når han ikke ønsker å spise. Da studerer han tallerkenen veldig nøye, pirker borti maten med fingrene, klager over at han faktisk fikk matrusk på hånda som bare må tørkes med en gang, flytter maten rundt på tallerkenen, stabler maten oppå hverandre, klapper på maten med gaffel eller skje, får et enomt behov for å drikke vann, blir plutselig døv og hører ikke hva vi sier, slår knute på seg selv i tripp trappen, prøver desperat å komme seg ut av tripp trappen selv om han innser umuligheten av det, tar opp biter av mat og holder den faretruende over gulvet og gliser før hånden åpnes og maten blir tatt av gravitasjonen, snur vannflaska på hodet og klapper ivrig i vannet som renner utover bordet... jeg kunne holdt på i evigheter. Resultatet blir at han får gå ut av stolen og han springer bortover stuegulvet med hendene i været som om han hadde scoret tidenes mål.

Ved neste måltid prøver vi nye metoder. Tallerken med flere "rom" fylles med gulrøtter, brokkoli, pasta og kylling. Pastaen spises med to hender, resten blir liggende. "MEEEEERE PATTA!!". Strategi ikke vellykket.

Utrolig irriterende å bruke så lang tid på mat som ikke blir smakt en gang. At det skulle være en fryd å fore ungen hadde jeg aldri trodd, men at det skulle bli sånn visste jeg ikke. Hvorfor kan han like noe en dag for så å ikke klare å se det på tallerkenen dagen etter?

Så da arrangerer jeg siste plan, nemlig kamuflering! Jeg smeller sammen en hjemmelaget lasagne, men i kjøttsausen legger jeg masse små biter med gulrøtter, godt kamuflert. Resultat; hele lasagnen går ned på høykant. Mor 1 - barn 0! En plan som faktisk fungerte. Så da er det bare å kjøre på med andre grønnsaker som kamufleres i ulike retter som han liker. Vet ikke om fisk gjør seg i verken lasagne eller på pizza, så akkurat den delen må jeg jobbe litt mer med. Men når løsningen er klar vil den utvilsomt bli presentert med brask og bram !

Pannekaker med biola !

Daniel elsker pannekaker. Men jeg må jo prøve å lage de så sunne som mulig. Derfor dropper jeg sukker, har i minimalt med mel og ikke noe salt. Jeg pisker ett egg og tilsetter melk, litt smelta smør, litt mel og havregryn.

Men i dag prøvde jeg noe nytt for å få en spennende smak. Biola. Tok i litt mindre melk og erstattet den med blåbær biola. Så da kveldsmaten ble introdusert ville også pappaen ha pannekaker. Men trakk seg fort tilbake da han fikk smake. Tror jeg kan med trygghet si at han foretrakk de uten biolaen. Men junior ropte 'wow' da han så at mamma hadde laget pannekaker og før jeg fikk flippa en my pannekaker rundt i panna var den første fortært! Til sammen spiste han 2,5 før han klappa seg på magen og smilte.

Fornøyd og mett gutt; check!

Husmorpoeng i fleng; check!

Fornøyd mor; check!

Fornøyd og mett far; ....vel...

Så før du tilsetter sukker i røra for å få en ekstra smak prøv med biola eller bær i røra!

Påskekos...?

Da var påsken over for denne gang. En uke på fjellet med øl, sjokolade, potetgull, mat, smågodt og brus. Kort sagt; en low carb'ers mareritt! Selv om man vet hvor mange dager man skal være på hytta så handler man likevel inn som om man skulle være der mye lengre. Selv om man har påskeåpne butikker innen rekkevidde handler man inn som om hytta lå flere mil fra nærmeste bilvei. Selv om man skal være på hytta i 6 dager inneholder fryseren middag for 8. Man beregner to kilo smågodt, fem liter brus, tre six-packer øl, en kartong vin, fire store plater sjokolade, per person på 6 dager. Og likevel tenker man på om man faktisk har nok! Jeg synes jeg tygde eller drakk et eller annet til en hver tid, likevel minka nesten ikke lageret av mat. Og så tror man da at en skitur veier opp for alt det man spiser? Vel, de turene vi hadde var vel akkurat nok til å brenne bort et halvt glass vin eller en rute bergene melk. Og når man da kommer tilbake til hytta etter en skitur som Bjørgen og Co ikke engang ville sett på som oppvarming for sine besteforeldre, så synes man selv man har gjort seg fortjent til en av de iskalde ølene som er lagt i snøen før man spente skiene på seg. Det er jo tross alt påske. Ja, men det er jo tross alt en bikinisesong rundt neste sving. Og hvor lett er det å gå fra en uke med sjokolade, vin, øl og friterte potetflak for så å ikke kunne spise noen av delene. Det er da du vet hva abstinenser er. Det er liksom så naturlig å holde vinglasset under tre-litringen og bare klemme til. Ingen reagerer om du drikker vin til frokost engang. Det er jo tross alt påske! Vi kunne nesten bare delt ut en tre-liter til hver av oss og plugga den rett på intravenøst.

Og når man så er vel hjemme fra high-carb-helvetet så er det rett på vekta og videre på treningsstudioet. Samme prosedyre som etter jul. Og jeg er intet unntak. Og som den heldige kvinnen er er så legger ikke denne fråtsingen seg strategisk i partiet mellom mage og hode. Nei heldigvis! Det legger selv som en buffer rundt navleområdet og skaper en herlig cupcake-effekt rett over buksekanten. Og når man da kommer hjem fra påskefjellet med mer bagasje på kroppen enn da man dro og åpner klesskapet, skulle man ofte ønske man hadde spart den siste literen med vin til akkurat dette øyeblikket. Man innser at værforandringer og mangel på lufting på soverrommet har bidratt til en merkbar krymping av de fleste plaggene. Det eneste som fremdeles passer er sengetøyet. Og det gjør ikke saken bedre at vår lille prins har mage-fetisj og skal se på "maaanen" til mamma...

Hvorfor gjør man seg selv denne bjørnetjenesten hver gang kalenderen viser røde dager? Røde dager innbyr til karbohydrater, sukker og fett. Og hvite dager bruker vi til bot og bedring. Så når man er så dum å bruke påsken på å strekke og stramme huden må man pent finne seg i at det eneste jeg kan kose meg med nå er vann, fullkorn, usalta nøtter og bær. Ikke det som troner øverst på ønskelista men man gjør hva man kan for at klærne som krympa i påsken vil passe igjen. Jaja, det var jo tross alt påske.

Lola lola!

Barn er herlige, særlig i denne alderen hvor Daniel befinner seg må. Ordforrådet begynner å prege den daglige aktiviteten og nye ord og lyder dukker opp hver dag. Men det er ikke alltid forståelsen mellom barn og foreldre er like god. Som når Daniel i flere uker har gått rundt og ropt "lola lola". Vi trodde helt til nå nylig at dette var bare lyder. Men da han la på et ord til og viste bildet av en hest tok vi sammenhengen; "lola lola bakken"!! Så i det siste har vi spilt "fola fola blakken" på youtube minst 20 ganger per dag. Og etter hver gang avsluttes det med "mæææær!!". Kommunikasjonen mellom barn og forelder blir jo bedre etterhvert som vi lærer å tolke hans ord og bevegelser, samt at han klarer å prate bedre. Akkurat nå jobber vi intenst med å forstå hverandre. Det minner mye om mitt møte med Frankrike uten å kunne så veldig mye fransk. det ble mye peking og gestikulering og ikke minst frustrasjon. Og når sønnen ikke har fått tildelt så mye mer tålmodighet enn sin mor og far så blir det mye "æhhhæhhhææææ!!" etterfulgt av peking, gulvrulling, åle-lignende bevegelser og gråt. Man tar fram alt i nær omkrets i håp om at det er det han vil ha uten særlig mye annet svar enn fekting og hoderisting. En tolk pliiiis!!
Hvert nye ord som kommer blir mottatt med jubel og stående applaus og vi nærmer oss hverandre hver dag på det kommunikative planet. Selv om det tar tid. "Åkka" betyr både sokker og sko så her må det tolkes. "Æple" betyr ikke alltid at han nødvendigvis vil ha det, helst bare vise at han kan si det. "Måne" kan bety både måne og mage, "dikke" er enbetydende med alt i kopp og flaske. "Bæ" er lyden ganske mange dyr lager og ja kan bety nei mens nei kan bety ja... Og sånn holder vi på noen år til.
Men så, en 13-14 år senere vil vi vel på nytt oppleve en svekkelse i vår kommunikasjon. Da blir det vel motsatt; han evner ikke å forstå hva vi sier, vil forstå eller bare finner budskspet helt på tryne. Og i noen tilfeller; tolker budskapet slik han selv ønsker. Gleder meg allerede!

Tålmodighet ønskes!!!

Ikke alt går etter planen, verken når man utøver sine kunstner på kjøkkenet eller i samspillet mellom mor og barn. Man kan fint trekke paraleller mellom disse to arenaer. Konklusjonen er den samme. Tålmodighet. Dersom man ikke er tålmodig på kjøkkenet går det som regel dårlig. Og om man mister tålmodigheten som mor (noe man grenser til hver eneste dag), går det enda værre.

Det er ofte det skjærer seg på kjøkkenfronten. Den ene dagen kan jeg håve inn husmorpoeng, for så å miste alle dagen etter. Jeg kan diske opp med den beste gourmet middagen som til og med Hellstrøm ville smakt på, men jeg kan også være så uheldig at bolledeigen aldri hever. Og hva er så årsaken til at jeg mislykkes? Vel, selv mener jeg å tro at det er alle andre faktorer enn meg selv som spiller inn. Gjæra var dårlig, oppskriften var feil... unnskyldningene er mange og kreative. Men til syvende og sist er det min egen feil, og mangel på tålmodighet. Jeg har ikke tålmodighet til å vente på at melka kjølner for å ha i gjæra, jeg har ikke tålmodighet til å vente i 1 time for at deigen skal heve, ikke tålmodighet til å vente på at vannet koker før jeg putter i eggene (noe som resulterer i blautkokte egg fordi jeg tok tiden helt feil), skolebrød som blir drapsvåpen fordi jeg ikke har tålmodighet til å lese hele oppskriften, blomkålsuppe over hele kjøkkenet og brannsår på meg selv fordi jeg ikke har tålmodighet til å ha i litt og litt i blenderen eller vente til den har kjølna litt....

 

På mammafronten får tålmodigheten prøve seg hver dag. Med en unge som skal teste grenser og som er utrolig klar over hvor skapet skal stå men som likevel elsker å pirke i mammas nerver. Som for eksempel å si ja til yoghurt, men når den serveres ikke åpner munnen. Putte mat i munnen og så spytte den ut igjen. Kaste mat på gulvet og kaste hodet bakover etterfulgt av en skrekkfilmlatter. Vri seg som en ål når han ligger på stellebordet med bleien full av bæsj. Trekke og dra i familiejuvelene før jeg har fått tørka bort denne bæsjen. Tørke grønn snørr på genseren han nettopp har fått på seg. Bæsje når vi akkurat har tatt på ullklær, vinterdress, sko og lue. Bruke 15 minutter på å komme seg fra stua til badet, 30 minutter på å gå fra barnehagen til bilen. Ja, listen er lang. Jeg kunne holdt på en hel kveld.

Som du skjønner er tålmodighet en viktig element dersom man skal bevare fatningen i slike situasjoner.

Selv om man er utstyrt med en liten porsjon tålmodighet burde man få påfyll når man ble samboer, når man begynner å sjonglere på kjøkkenet og definitivt når man blir mor. Kanskje noen kunne lage en ordning som bokklubbene? Hver måned mottar du en stor pakke tålmodighet for refill. Men det beste hadde vel vært om det hadde stått en kartong tålmodighet i kjøleskapet klar til bruk :)

Bling bling!

Jeg elsker nagler. På sko, jakker, gensere ... Ja overalt:) så da jeg begynte å bli lei mange av klærne mine i tillegg til at klesbudsjettet var overtatt av junior måtte jeg tenke nytt. Jeg har tidligere skrevet om jeansen som måtte amputeres og bli et skjørt. Så for å pynte på dette skjørtet bestemte jeg meg for å kjøre på med bling! På etsy.com fant j en stor pose nagler til en latterlig billig penge og gleda meg som en unge til de havna i postkassa mi.
De er superenkle å feste og spriter virkelig opp plaggene. Så istedet for å legge bort klær så pynt på de!

Herlige horn!

Som den gode husmor jeg er lagde jeg opp et par godsaker som min bedre halvdel skulle kose seg med mens mor og barn var i Trondheim. Jeg valgte å lage pizzahorn. Veldig greit når man har litt skinke, kjøttdeig e.l. til overs så slipper man å kaste. Er du en av de som baker vet du at det går litt tid når man skal lage gjærbakst. Først skal alt bakes sammen, så skal det heves, så skal det eltes og knas og formes og så skal det heves igjen.

En slik prosess tar gjerne en hel kveld.

Da er det ikke akkurat et populært innslag dersom gjærdeigen skulle vise seg å by på problemer. Som for eksempel å ikke heve. Det skjer til og med en dreven husmor som meg, noe som resulterer i bakværk man kan bruke som drapsvåpen.

Disse hornene jeg lagde så perfekte ut der de lå på siste del av hevingen. Så var det tid for ovnen. Jeg satte brettet inn, orka ikke skru på timeren på ovnen men ba min bedre halvdel om å gi beskjed etter ti minutter. Det var en utrolig interessant politisk debatt på tv (les: Idol) og vi ble begge ganske revet meg. Pinlig, men sant.

Etter 20 minutter hører jeg "Oj, jeg glemte tiden". Da gikk han fra å være min bedre til min værre halvdel. Hærregud, hornene!

Jeg begynte nesten å gråte. De var blitt uspiselige. Når raseri og premenstruelle hormorner slår seg sammen kan det blir en sinnsyk kombinasjon. Hvilket var tilfelle i dag. I rent raseri putta jeg hornene i en pose, dytta de ned i fryseren og sa at de hadde han værsågod bare med å spise. Selv om de smakte brent bål. Neste brett med horn skulle så inn i ovnen og jeg sto foran og overvåket de som små barn til de var ferdige. Disse ble heldigvis veldig bra. Hadde det skjedd noe med disse er det ikke godt å vite hvilket senario som kunne utspilt seg. Det hadde uansett ikke blitt pent.

 

Jeg velger å skylde på min værre halvdel når det gjelder det elendige resultatet. Det hadde jo aldri skjedd dersom jeg hadde timer-ansvaret.

 

Og resultatet; here you go!

 



Min lille baby

Daniel er nå 1,5 år og jeg ser på ham som en liten gutt, ikke som noen baby. Han spiser selv, drikker, leker og leser bøker. Men når han er syk blir han som en liten baby igjen. Det er som om han akkurat har kommet hjem fra føden. Han ligger i sofaen med pledd på seg og er så liten og hjelpesløs. Snørr i ansiktet og røde kinn, et hjelpesløst blikk som titter opp på meg i blant og spør etter "dikke". Og det får han, ikke vann, men eplejuice. Er man syk så er man syk. Da er kun det beste godt nok. Når han er syk blir han "prosjektet" mitt. Jeg skal passe på og stelle ham som en bjørnemor. Han får smoothies, kjekse, spille på mobilen og se tv. Jeg kunne henta månen ned om det så hjalp for feberen. Man vet ikke hva godt man skal gjøre for disse bitte små babyene.

Det er litt godt også, ikke at han er syk selvsagt, men da ligger han og sover oppå meg. En herlig følelse som drar meg tilbake til hans første levedager. Han har jo aldri tid ellers til å ligge sånn, så når han er syk er det bare å nytte tiden godt. Jeg har jo alltid likt den tiden hvor de kan ligge i armene mine med teppe over seg. Fen tiden er over for lengst (kan jo knapt huske at han lå i teppe), men kommer tilbake når feberen melder seg. Og selv om han er aldri så snørrete så nusser jeg på ham. Jeg som har totalt angst for andres kroppsvæsker. Men da spiller det ingen rolle. Selv om genseren min ser ut som en godt brukt kleenex, så bryr jeg meg ikke. Jeg stenger resten av verden ute og låser meg inn i boblen sammen med min lille baby med eneste mål for øye å gjøre ham frisk. Om det så betyr at jeg må suge til meg alle bakteriene og bli syk selv. Det er jo det det ender opp med som regel.

Etter at Daniel hadde hatt to dager hjemme fra barnehagen på grunn av feber begynte jeg å kjenne meg litt uggen. Kanskje ikke så rart i og med at jeg hadde åpnet immunforsvaret og åndet inn bakterier og snørr i to dager, og da jeg hadde klart "å gjøre ham frisk" ble jeg selv syk. Javel, da får min bedre halvdel ta seg av barnet denne helgen da tenker jeg. Men hva skjer da? Jo fredag ettermiddag kommer han hjem fra jobb med feber, blanke øyne og eneste tanke i hodet er å sove. Man føler seg ikke akkurat som årets foreldre-kandidater der man ligger i hver sin ende av sofaen og ser på en gutt meg altfor mye energi løpe rundt i stua. Han må jo få utløp for den energien han ikke har brukt på to dager. Men det er rart hvordan man klarer å mobilisere krefter for å aktivisere sine egne barn.

Jeg ble heldigvis frisk i løpet av to dager, men han jeg deler seng med hadde ikke blitt det. Og jeg må si at det er noe helt annet å stelle for ham enn for Daniel. Når barna er syke gjør man hva som helst. Når mennene er syke blir man bare irritert. Irritert for at de stønner og ynker og klager. Irritert for at de lager liggesår i sofaen og hutrer under pleddet som egentlig er bare til pynt. Irritert for at de ikke klarer å rydde opp verken glass eller snørrpapir. Og enda mer irritert fordi de hoster, nyser og fiser når man prøver å sove.

Jeg tar heller på meg rollen som hjelpepleier for 5 barn enn for 1 mann. Manfluensa virker å være en nær-døden sykdom som rammer menn og som vi kvinner heldigvis slipper unna.

Nå har vi en ny runde med feber, det er jo tross alt hele to uker siden sist gang. Jeg får vel bare venne meg til tanken om å bruke enormt mange "hjemme-med-sykt-barn" erklæringer. Jeg kan jo ikke akkurat sende ham i barnehagen med munnbind. Vi får heller se barnehagen som et sted å bygge immunforsvaret opp slik at vi slipper sykdom senere. Kanskje jeg burde sendt mannen dit et par dager i uka?

black or white

Noen andre med små barn som har lagt merke til at de til tider har en tendens å se verden som sort eller hvit? At ting enten er himmel eller helvete? Vel, da er vi ikke alene. I det ene øyeblikket kan vår lille engel le, hoppe lykkelig rundt og smile så ansiktet nesten revner. For så i neste øyeblikk vri seg som en bananformet ål og presse ut tårer og lyder man aldri hadde trodd fantes. Jeg kan i det ene øyeblikket se på ham og tenke på hvor fantastisk søt og nydelig han er og være nesten sprekkferdig av stolthet. Men når han kjører på som en dramaqueen lurer jeg på om det barnet faktisk er mitt...neida, ikke så ille altså, men jeg må innrømme det ikke er like sjarmerende når han hyler i trass og sinne. Da ligner han på pappaen sin pleier jeg å si meg selv hehe:) og så er det jo herlig med barn som har mange sider og beriket personlighet. Selv om jeg foretrekker at disse sidene kommer til stede når han er med pappaen eller besteforeldrene og ikke med meg.

Man kan gjerne bestemme hvordan foreldre man vil være før de har poppet ut av deg. Han skal ikke få viljen sin, jeg vil ikke ha et barn som må slepes igjennom butikken mens han river ned den ene snopehylla etter den andre osv... Men når han har fått tak i mobilen min, er trøtt og sulten og klikker i vinkel og blir uspiselig og mister all babysjarm når jeg tar den i fra ham, ja da gir man fort etter for at man ikke gidder å diskutere. Eller når han under middagen får øye på skåla med klementiner på bordet og nekter å spise middag. Man orker ikke sitte lenge å se på et barn som slår knute på seg selv i tripp trappen mens han peker og veiver mot skåla og hiver middagen rundt seg. Da blir det ofte klementiner til middag...

Her forleden fant han posen med Elias chips i kjøkkenskuffa, åpna den og trykte innpå. Det hører med til historien at klokka var ti på fire, han var sulten, jeg var enda mer sulten, jeg holdt på å lage middag, vi var begge slitne etter en dag på jobb og barnehage og blodsukkeret var under sperregrensa. Hva gjør du da? Tar du chipsen i fra ham? Tørr man trykke på den knappen? Det står en smørblid gutt foran deg med kjeften full av salte chips og han applauderer seg selv for sin fangst, nynner og vugger fra side til side. Her har du valget mellom himmel og helvete. I følge alle helsesøstre og barnepsykologer burde jeg ta i fra ham chipsen for ikke å ødelegge matlyst og gi dårlige vaner. Eller enda bedre; jeg burde jo aldri kjøpt den chipsen i utgangspunktet. Men når man likevel feila på det punktet kan man likesågreit kjøre løpet ut. Så jeg lar ham spise. Ingen husmorpoeng der altså.

 

Vi må nok jobbe litt med å slipe vår lille diamant. Men jeg har til gode å se en 15-åring ligge bakoverbøyd på gulvet på Rema og hyle for han ikke får en pose Ella smoothie. Så da blir det nok folk av vår lille bortskjemte stabukk også :)

Heklede lyslykter

I vinter heklet jeg disse lyktene. Veldig enkelt og veldig dekorativt, og utrolig koselig i disse mørke tider. Du hekler kjapt en slik på en kveld. Jeg brukte martiniglass fra Ikea som utgangspunkt. Målte omkrets og høyde og hekla ut fra det. Jeg skal ikke gi oppskriften, den kan du google selv. Jeg tok det bare på feelingen og vips så ble dette resultatet:

Du kan bruke garn i alle varianter og farger. Enkel og dobbel tråd, alt ettersom hvor røffe de skal være. Husk å hekle de så stramme at de sitter godt på glasset. Jeg bomma på et par som ble for slappe og som jeg måtte rekke opp....

 

Jeg prøvde også å hekle med en slags hamptråd, men i frykt for å rive av meg fingertupper og huden på fingrene måtte jeg kaste inn håndkleet. Ikke ble det spesielt fint heller. Så mer ut som noe du hadde funnet i fjæra. Men for de som vil gå for et meget maritimt preg er det kanskje noe å teste ut.

 

Hekling er sterkt undervurdert; man kan faktisk lage mye kult. Og da tenker jeg innen interiør...ikke mote....

Så da er det bare å grave frem heklenåla og sette i gang!

Nytt år, nye muligheter..blabla

Nyttårsforsetter...jo da, nyttår er et godt tidspunkt å starte på dersom man skal endre noe i livet sitt. Men jeg synes ærlig talt noe tar litt vel mye av. Særlig trening. Jeg var på trening i dag, hele studioet er proppet med folk i gammelt og utvokst treningstøy som svetter og sliter sammen med en personlig trener. Hærregud så mye penger disse studioene tjener i januar!? Jeg gleder meg til februar, da har de fleste hoppet av treningsbølgen og det blir igjen mulig å puste fritt på studioet. Og så blir det 11 måneder med god plass før flokken presser seg inn igjen.

Men all ære for at man forsøker selv om det beste hadde vært om man klarte å holde ut forsettene. Poenget må heller være å prøve å sette seg forsetter man klarer å gjennomføre. Ikke å skulle se ut som en Baywatch-skuespiller før sommeren. Og særlig ikke hvis utgangspunktet er langt fra målet.

 

For min egen del er det bedre å ha moderate mål, ikke være så ekstremt opptatt av resultat. Jeg skal ikke slutte å drikke brus og spise snop. Jeg skal bare spise og drikke mindre, og heller spise mer sunt. Når man er vant til å gi kroppen sjokolade hver dag kan man ikke bare stoppe natt til 1.januar. Spis heller bare sjokolade i helgene og unn deg mørk sjokolade i hverdagen.

 

Mine forsetter i år er å være mer sammen med mine to gutter, finne på mer og ha mer kvalitetstid sammen. I tillegg skal jeg og min bedre halvdel prøve å få med oss minst 3 kulturelle begivenheter slik som teater, show e.l. Vi skal prøve å planlegge middager bedre og ikke være så nazi på husarbeid. Vel, det siste angår kun meg, kan ikke akkurat si husarbeid er en interesse vi deler...

 

Så etter en lett treningsøkt med vekter har jeg nå inntatt sofaen for å lese en bok samt spise noe sunt; knekkebrød, mango og druer (selv om jeg egentlig kunne tenkt meg en stor skål chips...)

 

 

Godt nyttår!