Matpakke til prinsen

Siste mote innen matpakke nå er at det skal være så overdådig, økologisk og sunt. Og man bør helst kjøpe en bok om hvordan lage matpakker til barna. Ikke alle har flere timer på morgenkvisten til å skjære ut tomater slik at de ser ut som små giraffer, steke omeletter eller bake sunne muffins. Barnas forventninger blir jo høyere for hver dag som går og det skulle ikke forundre meg om det pågår en intern konkurranse mellom barna om hvem som har kulest matpakke. Så hva skal han si, han stakkaren som "bare" har vanlig skive med ost på? Han har vel kanskje ikke en mor som har "valgt bort tidsklemma" ved å gå hjemme hver dag og kan tegne sommerfugler og pirater på mellomleggspapiret.

Jeg er enig i at man må prøve å variere maten til barna. Men det betyr ikke at man behøver å ta helt av hver dag. De har gått av noen "grå" hverdager også. Brød med ost, kaviar, makrell i tomat, leverpostei og skinkeost er helt akseptert hos min sønn og sånn vil jeg det skal fortsette å være. Men innimellom kan det være moro med noe litt ekstra i boksen. Men det trenger ikke være veldig komplisert eller ta så lang tid at du må stå opp før avisbudet.
Hva med å legge ved noen små cherrytomater, druer, eplebiter, rosiner, babygulrøtter etc.

Jeg tenkte å variere brødskiva og fant en oppskrift på epleblinis. Jeg modererte oppskrifta litt slik at den ble mer "barnevennlig". Dvs jeg tok bort sukker. Egentlig kunne jeg jo ha kjørt på med sukker, det er jo de i barnehagen som får slite med det...

1 egg
1/2 ts kanel
3,5 dl hvetemel (kan fint kombinere med havregryn)
2 ts bakepulver
2,5 dl melk
2 revne epler

Egg og kanel piskes godt sammen. Sikt inn det tørre og bland inn melk og epler. La røren stå litt. Stek små blinis i usaltet smør.

Jeg laga røra på kvelden og så stekte jeg blinisene mens minien spiste frokosten sin.

Matboksen var i alle fall tom da jeg henta han i dag så det må vel bety at enten likte han de veldig godt eller så bytta han de bort mot en annens matpakke. Sannsynligheten for siste alternativ er vel heller liten med tanke på at han så vidt har passert 1 år...

Barnehagegutten

Å få barn må være noe av det mest egoistiske man kan gjøre. I alle fall var det sånn det føltes på mandag, barnehagedag nr 1. Her har vi satt et barn til verden som vi faktisk ikke klarer å passe på selv. For at vi skal kunne jobbe som før må man da sende barna i barnehagen. På mandag skurret det litt i hodet mitt at jeg hadde satt et barn til verden som jeg faktisk ikke skulle passe på selv...
Men når man ikke gifta seg med en fotballproff eller har en kropp som er salgbar, så må man nesten jobbe.
Hele kroppen verket av dårlig samvittighet når jeg bar prinsen ned på stua mandag morgen og han krøp bort til lekene, uvitende om at han snart skulle bli tatt med til en ukjent plass med mange barn og foreløpig utrygge omgivelser. Han smilte og heiv innpå med brød, ost og melk. Han lurte vel på hva han og mamma skulle finne på den dagen. Får sånn har det jo vært det siste året. Det har bare vært Daniel og mamman på dagtid. Kos, lek, gråt, latter, tørre bleier, ekle bleier, snørr, melk, baby lukt, sur lukt, ja alt fra nederst til øverst i skalaen i barselboblen.

Første dag i barnehagen går fint. Men den varer da kun i en time og jeg er tilstede hele tiden. Dag to blir desto værre (for mor). Da ble han værende igjen mens jeg skulle vente på pauserommet. Intens surfing på mobilen, to store kopper svart kaffe, rask gange frem og tilbake samt at ørene var innstilt på å høre den minste lyd. All gråt ble analysert ned til minste detalj for å finne ut om det var "min". Etter 45 laaaange minutter kunne jeg komme ned. Da hadde han oppdaga at mamman virkelig var borte. Så kom dag tre. Etter at barnehageonkelen hadde sagt to ganger at "du kan sikkert gå nå" så følte jeg meg relativt overflødig. Selv om jeg fint kunne ignorert det. Så da tok jeg veska i hånda og slepte meg ut av barnehagen og til bilen. Jeg hadde klump i halsen og følte meg som tidenes værste mor som hadde etterlatt min forsvarsløse baby alene."Vi ringer når han våkner fra duppen". Okey. Jeg gikk med mobilen i hånda hele tiden. Sjekka at den var på og at lyden sto på max. Befant meg hele tiden i en radius på 5 minutter med bil unna. Så da den endelig ringte svarte jeg vel før han hadde hørt summetone. Jeg brøt alle fartsgrenser på veien til barnehagen. Til min store forskrekkelse strakte han ikke hender mot meg. Han kunne fint ha vært der litt til. Vel hjemme diska jeg opp med nektariner og druer for å dekke til min dårlige samvittighet.

Fredag da jeg henta han fikk jeg høre at Daniel hadde vært med å laga lunsj til resten av avdelinga. Delt opp og ordnet grønnsaker til fiskesuppa. Jaha!? Han gjør jo ikke en dritt husarbeid hjemme, men i barnehagen, da skal han liksom hjelpe til!? Potensialet er virkelig tilstede så da er det vel bare å lage arbeidsliste og lokke med ukelønn;)

Det er mange som kommer med formaninger om at barn ikke har godt av barnehage før de er 3 år. Og at man allerede før man blir gravid bør spare penger og planlegge slik at man har mulighet til å være hjemme med barnet til de er "klare" for barnehage. Det er ikke alle som har mulighet til å gjøre dette og heller ikke alle som ønsker å gå hjemme for den del. Mange ønsker faktisk å fortsette sine karrierer. Og jeg tror barn har godt av å få en følelse av at det faktisk finnes en annen verden enn mor, far og barn-verdenen. Verden vil by på utfordringer og man må være beredt på det. Og hvilken annen måte er det å forberede seg på det enn å faktisk møte verden? I barnehagen lærer de å sosialisere seg med andre barn, ta hensyn, forholde seg til hva som er rett og galt samt andre autoritære personer. De blir godt rustet for livet som venter.
Nå sier jeg ikke at barnehage er det eneste riktige alternativet. Som mor vet man hva som er best for sitt eget barn og velger man å gå hjemme så vet man at det er det beste. Hadde jeg som sagt sittet på Kaptein Sabeltanns skattekiste eller hatt sugerør inn i mannens konto hadde jeg kanskje valgt å være hjemme og heller tatt han med i åpen barnehage (les: cafe og shopping) eller lignende. Men jeg vet det egentlig ville være å dekke mine behov for det er jo jeg som gjerne vil være sammen med ham.

Med barnehagestart følger snørr. En udødelig kombo som jeg egentlig ventet på. Og der kom den, to dager etter han begynte. Men når de lever og ånder for "mitt er ditt"-filosofien er det vel ikke annet å vente. Godt man ikke vet alt de får i seg av bakterier i løpet av en dag. Men immunforsvaret skal bygges opp så det er bare å kjøre på! Dersom noen har vannkopper kommer vi gjerne og forsyner oss av viruset. Greit å bli ferdig med det liksom.

Det er rart å se den tidligere så hjelpesløse prinsen min holde i matboksen mens jeg følger ham inn til de andre barna. Jeg er stolt jeg, ikke redd (eller jo litt, hvem er det jeg prøver å lure), men mest stolt, av den store gutten min som er klar for den store verden.

Nytt dongeriskjørt!

Sommeren er over og tradisjon tro pakker jeg nå unna alt av sommertøy ned i esker og sier velkommen til min høst/vinterkolleksjon. Mye av det jeg har i denne kolleksjonen har jeg ikke brukt på nærmere to år fordi jeg i fjor på denne tiden måtte ha amme-vennlige klær, klær som var behagelige da man kun går hjemme, klær til å gå tur i; ja kjapt regna; barseluniform. Men når man da åpner eskene i håp om å finne masse kult blir man ofte skuffa. Det som var kult for to år siden er ikke kult nå lenger. Det sier i allefall de som har greie på det. Og selv om jeg ofte prøver å ignorere det faktum at man må kle seg i det siste som har slept seg ned catwalken, så er det faktisk ikke å forakte å kunne røske opp i garderoben av og til. Man blir nesten rusa når man går rundt på kjøpesenteret med lengre armer enn da man kom på grunn av alle posene! Men som sagt; nå er vi på sparebluss så da må man se på eskene som en utfordring. Ikke kast noe eller gi det til Fretex før du har prøvd å gjøre plagget til et tidsriktig plagg!

Så i dag ble det et par supervide Lee bukser som måtte bøte med beina. En enkel og grei prosess, så fremt symaskina gjør som man vil. Legg buksa flatt, pass på at beina er rette.

Klipp med stoffsaks rett over der du ønsker. Så klipper du opp innersømmen slik at du åpner beina. Legg så beina sammen slik at du får et skjørt, sett i nåler og sy igjen. I og med at ei bukse med sleng har A form vil du kanskje oppdage at det blir en åpning nederst på skjørtet som du ikke får dekket. Enten lager du da skjørtet kortere (for de ekstra vågale!) eller så kan du klippe til en passe bit fra de amputerte beina som du syr på. Pynt gjerne skjørtet med nagler eller annen bling for å få en rocka look. Et tips er også å putte skjørtet i tørketrommelen slik at du får en frynsete kant nederst.
Dette hørtes jo veldig enkelt ut. Jeg var godt i gang med syinga da maskina plutselig bestemte seg for å streike. Dongeri er nemlig et ganske tykt stoff og det kan være lurt å bruke nål tilpasset det stoffet du syr på. Så nåla mi bøyde seg og kasta håndkleet. Og når jeg selvsagt ikke har noen backup nåler liggernde sirlig i en skuff på loftet merket "Nåler", så måtte jeg bare pakke bort symaskina. Men jeg lot meg ikke stoppe så jeg sydde resten for hånd. Jeg liker å bli ferdig når jeg først har begynt på noe og denne gangen var intet unntak!

Jeg slengte på litt bling og vips var den klar!
Fortsettelse på resten av eskene følger!

Charterliv, part two

Det er nok av artige skruer til å fylle hundre blogginnlegg i et ferieparadis som Kreta. Og da tenker jeg ikke på de innfødte. Nei, da tenker jeg på den gruppen mennesker som hver sommer setter seg på flyet for å besøke landet de kaller "syden". Disse høyrøstede, øldrikkende, solbrente folkene som oppfører seg som russ som akkurat har fått russedressen på. Alle hemninger ble etterlatt på flyplassen sammen med klessmaken. De er på stadig jakt etter områdets billigste restaurant hvor man helst får norske flagg på bordet. Et hån mot flagget vårt synes jeg. Og ikke ser det videre smart ut heller. Så sitter de der på utstilling og spiser med flagget imellom seg mens turistflokken som går forbi nesten kan røre maten deres. Men vi nordmenn blir jo lett sjarmert av sleipe kelnere som lirer av seg et par gebrokne norske fraser mens de geleider deg inn på restauranten. Der menyen er oversatt til alle nordiske språk ved hjelp av google translate. Deriblant en vinner på barnemenyen var for eksempel "varm hund". Sikkert kjempenam!
Enda bedre er det hvis restauranten reklamerer med "norsk" mat. Samt har en tv som viser norske kanaler. Og ikke minst norsk fotball...enhver norsk kvinnes drøm om en romantisk ferie går i dass der. Med mindre du er en inntørka rullingsdame med whiskyrøst og medlemskap i Kjernen.
Vi vil helst ha det "som hjemme" når vi er borte. "Gyros" sa du? Serveres den med brun saus og erter?

Turistene forventer å spise seg mette på minst mulig juros og hvis man får mye mat, mye saus, mørt kjøtt samt gratis raki (som smaker så vondt at den må ha vært brent på gamle levninger) og formkake (jess det er plasser som serverer det) så gnir de seg på lommeboka og tømmer glasset.
Og istedet for å kjøpe en iskald pils med rim på glasset i baren, så har de en bærepose full av lunken øl som de kjøpte på supern i går. Men for enkelte virker det ikke som det er smaken som er der viktigste, det viktigste er å bli brisen og artig. For da synes alle andre jeg er artig å, i hvertfall tror egoet det. Det er jo ofte like oppblåst som madrassen de dupper rundt på.

Er det noen som har gått ut hjemme og spist uten skjorte eller iført kun bikini og speedo? Nei vel, men hvorfor blir det plutselig så normalt i syden?? Greit nok at man spiser i mellom stekingen i sola, men for at andre skal kunne beholde maten og appetitten er det å foretrekke at man tar på seg noe som dekker litt til. Et festlig syn når man sitter på strandbaren og ser alle damene med våt bikini under t skjorta. Ser jo ut som samtlige har melkespreng!

Så er det alltid noen som skal gjøre så mye ut av seg. Bruke dobbel utestemme, hoie og skrike i bassenget, hive nedpå med paraplydrinker og le av alt de selv sier. Ofte oppdager jeg at disse menneskene kommer fra Trøndelag, dessverre. De går ekstra bredbent, med rullings i den ene hånda og pilsen i den andre. Lett krusete hockeysveis og solskille etter en sommer med tennissokker og en liten trang dongerishorts som akkurat skjuler familiejuvelene. De observerer andre med samme dialekt like raskt som en fluesnapper og kaster seg over byttet. Og etter et par minutters prat finner de garantert ut at de har felles kjente. Så klapper de hverandre på ryggen og tar en skål for det. De blir sittende på hver sin solseng og prate om Rosenborg og den ellendige trøndersommeren lenge nok til at kroppen forvandles fra blålilla til griserosa. Hvilket resulterer i at resten av ferien tilbringes på terrassen med gresk yoghurt smurt på frontpartiet.

Nordmenn er og blir noen spesielle sjeler når de nærmer seg den sørlige halvkule. Og selv om man påstår at globaliseringen gjør verden mindre og folk mer like så tror jeg vi nordmenn alltid vil være enkle å få øye på når vi er i vårt favorittland "syden".

Kreta, vårt ferieparadis!

Å kunne dra på ferie med de to beste guttene i verden er et stort privilegium! Selv om dagene ikke består i mye annet en sol, bading og god mat, nyter jeg hvert sekund. Og det å se at den minste koser seg er verdt alt. Kryper rundt i bare bleia, ut på terrassen og inn igjen. En følelse av frihet han ser ut å elske. Enn å kunne ha det sånn hver dag. Men enn så lenge, før hverdagen innhenter oss med jobb, barnehage, skitne klær og planlegging, så må vi bruke hvert minutt vi har her i det kretiske paradis.
Ferie med og uten barn innebærer ikke de store ulikhetene. Du kan selvsagt ikke gå bananas med paraplydrinker, drikke Raki til mornings eller sove ut rusen på stranda, men det er vi vel ferdige med når man passerer det gyldne 30-tallet. Vi står opp før hanen fiser (faktisk så tidlig at vi kunne sittet nakne på terrassen..) spiser god frokost (vi har med havregryn fra Norge), tar en trilletur for å oppdage nye steder og se på naturen og befolkningen, vi soler oss mens minien sover formiddagsduppen, spiser god lunsj, leker i bassenget, nyter kald pils eller vin mens ettermiddagsduppen gjennomføres og går ut og spiser middag før han skal legges for kvelden. Resten av aftenen koser vi oss på terrassen med god vin, eller en gin tonic dersom vi tar den helt ut. Kunne ikke blitt bedre. Vi får faktisk tid til å være kjærester!  Ferie med barn er enda bedre enn å reise alene. Nå kommer det jo an på hvor krevende barn man har, men vår liker å sitte under parasollen og leke. Og ikke kan han å gå heller så det gjør ham ganske immobil...mulig pipa får en annen lyd den dagen han springer rundt som om han hadde veps i bleien! Men da kan man jo kjøpe seg fri med kids-club eller spørre besteforeldrene om de vil bli med.

Kreta anbefales på det sterkeste, en herlig plass å samle krefter og energi på. Og det trenger man når man blir dratt tilbake til hverdagen og mammaboblen:)