Lola lola!

Barn er herlige, særlig i denne alderen hvor Daniel befinner seg må. Ordforrådet begynner å prege den daglige aktiviteten og nye ord og lyder dukker opp hver dag. Men det er ikke alltid forståelsen mellom barn og foreldre er like god. Som når Daniel i flere uker har gått rundt og ropt "lola lola". Vi trodde helt til nå nylig at dette var bare lyder. Men da han la på et ord til og viste bildet av en hest tok vi sammenhengen; "lola lola bakken"!! Så i det siste har vi spilt "fola fola blakken" på youtube minst 20 ganger per dag. Og etter hver gang avsluttes det med "mæææær!!". Kommunikasjonen mellom barn og forelder blir jo bedre etterhvert som vi lærer å tolke hans ord og bevegelser, samt at han klarer å prate bedre. Akkurat nå jobber vi intenst med å forstå hverandre. Det minner mye om mitt møte med Frankrike uten å kunne så veldig mye fransk. det ble mye peking og gestikulering og ikke minst frustrasjon. Og når sønnen ikke har fått tildelt så mye mer tålmodighet enn sin mor og far så blir det mye "æhhhæhhhææææ!!" etterfulgt av peking, gulvrulling, åle-lignende bevegelser og gråt. Man tar fram alt i nær omkrets i håp om at det er det han vil ha uten særlig mye annet svar enn fekting og hoderisting. En tolk pliiiis!!
Hvert nye ord som kommer blir mottatt med jubel og stående applaus og vi nærmer oss hverandre hver dag på det kommunikative planet. Selv om det tar tid. "Åkka" betyr både sokker og sko så her må det tolkes. "Æple" betyr ikke alltid at han nødvendigvis vil ha det, helst bare vise at han kan si det. "Måne" kan bety både måne og mage, "dikke" er enbetydende med alt i kopp og flaske. "Bæ" er lyden ganske mange dyr lager og ja kan bety nei mens nei kan bety ja... Og sånn holder vi på noen år til.
Men så, en 13-14 år senere vil vi vel på nytt oppleve en svekkelse i vår kommunikasjon. Da blir det vel motsatt; han evner ikke å forstå hva vi sier, vil forstå eller bare finner budskspet helt på tryne. Og i noen tilfeller; tolker budskapet slik han selv ønsker. Gleder meg allerede!

Tålmodighet ønskes!!!

Ikke alt går etter planen, verken når man utøver sine kunstner på kjøkkenet eller i samspillet mellom mor og barn. Man kan fint trekke paraleller mellom disse to arenaer. Konklusjonen er den samme. Tålmodighet. Dersom man ikke er tålmodig på kjøkkenet går det som regel dårlig. Og om man mister tålmodigheten som mor (noe man grenser til hver eneste dag), går det enda værre.

Det er ofte det skjærer seg på kjøkkenfronten. Den ene dagen kan jeg håve inn husmorpoeng, for så å miste alle dagen etter. Jeg kan diske opp med den beste gourmet middagen som til og med Hellstrøm ville smakt på, men jeg kan også være så uheldig at bolledeigen aldri hever. Og hva er så årsaken til at jeg mislykkes? Vel, selv mener jeg å tro at det er alle andre faktorer enn meg selv som spiller inn. Gjæra var dårlig, oppskriften var feil... unnskyldningene er mange og kreative. Men til syvende og sist er det min egen feil, og mangel på tålmodighet. Jeg har ikke tålmodighet til å vente på at melka kjølner for å ha i gjæra, jeg har ikke tålmodighet til å vente i 1 time for at deigen skal heve, ikke tålmodighet til å vente på at vannet koker før jeg putter i eggene (noe som resulterer i blautkokte egg fordi jeg tok tiden helt feil), skolebrød som blir drapsvåpen fordi jeg ikke har tålmodighet til å lese hele oppskriften, blomkålsuppe over hele kjøkkenet og brannsår på meg selv fordi jeg ikke har tålmodighet til å ha i litt og litt i blenderen eller vente til den har kjølna litt....

 

På mammafronten får tålmodigheten prøve seg hver dag. Med en unge som skal teste grenser og som er utrolig klar over hvor skapet skal stå men som likevel elsker å pirke i mammas nerver. Som for eksempel å si ja til yoghurt, men når den serveres ikke åpner munnen. Putte mat i munnen og så spytte den ut igjen. Kaste mat på gulvet og kaste hodet bakover etterfulgt av en skrekkfilmlatter. Vri seg som en ål når han ligger på stellebordet med bleien full av bæsj. Trekke og dra i familiejuvelene før jeg har fått tørka bort denne bæsjen. Tørke grønn snørr på genseren han nettopp har fått på seg. Bæsje når vi akkurat har tatt på ullklær, vinterdress, sko og lue. Bruke 15 minutter på å komme seg fra stua til badet, 30 minutter på å gå fra barnehagen til bilen. Ja, listen er lang. Jeg kunne holdt på en hel kveld.

Som du skjønner er tålmodighet en viktig element dersom man skal bevare fatningen i slike situasjoner.

Selv om man er utstyrt med en liten porsjon tålmodighet burde man få påfyll når man ble samboer, når man begynner å sjonglere på kjøkkenet og definitivt når man blir mor. Kanskje noen kunne lage en ordning som bokklubbene? Hver måned mottar du en stor pakke tålmodighet for refill. Men det beste hadde vel vært om det hadde stått en kartong tålmodighet i kjøleskapet klar til bruk :)

Bling bling!

Jeg elsker nagler. På sko, jakker, gensere ... Ja overalt:) så da jeg begynte å bli lei mange av klærne mine i tillegg til at klesbudsjettet var overtatt av junior måtte jeg tenke nytt. Jeg har tidligere skrevet om jeansen som måtte amputeres og bli et skjørt. Så for å pynte på dette skjørtet bestemte jeg meg for å kjøre på med bling! På etsy.com fant j en stor pose nagler til en latterlig billig penge og gleda meg som en unge til de havna i postkassa mi.
De er superenkle å feste og spriter virkelig opp plaggene. Så istedet for å legge bort klær så pynt på de!