Før jeg fikk barn reflekterte jeg aldri over det å få tid til alt, jeg fikk gjort stort sett det jeg ville til den tiden jeg selv ønsket. Da jeg gikk gravid hadde jeg allverdens tid og ventet utålmodig. Nå som jeg er blitt mor er tid noe relativt. Og man har faktisk ikke mye tid til overs. Nå prøver jeg å rekke over så mye som mulig på kortest mulig tid.
Når Daniel våkner er det tid for stell og frokost, dagens "del 1". Da er det bare for mor å finne et eller annet som dekker de mest vesentlige tingene på kroppen slik at man kan bevege seg ned til badet. Joggebukse og singlet har vært min uniform de siste 10 månedene..
Når frokosten er fortært er det forhåpentligvis rom for at mor også kan spise litt. Helst da stående på kjøkkenet mens du har en som surrer rundt beina dine og nesten trekker av deg buksa. Så skal det lekes! Og i hvert sekund jeg ser at han klarer å engasjere seg selv til å leke fyker jeg rundt og rydder frokostsøl, tørker benken og plukker smuler.
Halv ti, og det er tid for dagens første dupp. Egentlig burde jeg vel strengt tatt fått noen minutter i horisontalen selv, men her må man benytte hvert et ledig sekund til å få gjort noe. Med en gang han sover er det inn på badet for å prøve å ordne fasaden. Før brukte jeg timesvis på denne renoveringen, nå består det i vann og krem og et strikk i håret. Helt utrolig at mannen fremdeles gleder seg til å se meg etter jobb...ikke store attraksjonen.
Så er det tid for den berømte kaffekoppen. Men i stedet for å legge meg i sofaen og nyte den, sitter jeg ytterst på setet, blåser febrilsk på koppen for at kaffen kan bli kald nok til å svelges.
Så begynner tidsmaratonet. Er jeg heldig sover han i 1,5 time. Og det er utrolig hva man rekker på den tiden! Nå skal det nemlig ryddes, støvsuges, vaskes, jaktes på hybelkaniner man egentlig burde krevd leie fra, rydde i leker, vaske kjøkken, gjøre klart til middag til både de voksne og barnet (planleggingen gjorde jeg jo naturligvis kvelden før..), vaske klær, rydde på plass klær, skifte sengetøy, henge ut dyner, vaske vindu....lista er laaang! Og når man endelig har fått kommet igjennom dagens gjøremål og slenger rumpa i sofaen med en god bok, ja da skal du banne på at det knirker i babycallen....og det nytter verken å stikke fingrene i ørene eller slå av callen.
Så er det tid for lunsj og så må man rydde opp denne lunsjen for han som spiste den gjør det ikke, uansett hvor høyt man ønsker det. Og til slutt er det nytt stell på badet.
Da er man forhåpentligvis klar for en trilletur. Vel, sønnen er det, han er ren i ansiktet og pen i tøyet. Mor derimot ser ut som hu er trukket for rask opp av vannet. Mat og sikkel på genseren, uniformen fremdeles på og rufsete hår. For å toppe det hele tar jeg på slitte joggesko og en allværsjakke som overhodet ikke matcher joggebuksa. Men hva gjør vel egentlig det??
Når man har fått sugd til seg nok frisk luft for å overleve resten av dagen er det inn og begynne med middag nr 1. Når denne er fortært skal det duppes. Endelig tid for meg selv! Eller..? Da skal man lage de voksnes middag samt rydde opp middagen til han som er så heldig å sove. Og nå må man være rask, denne duppen kan vare i kun 30 min.
Når mannen kommer igjennom døra, pent antrukket og velduftende, møtes han av trollmor som ikke akkurat tenner ham der hun står foran grytene med uniformen på og en unge som kryper rundt med en klissete kjeks. Lurer på hva han tenker. At han kanskje burde jobba overtid eller at han kunne pløyd over henne på flekken?
Resten av ettermiddagen går med til lek og moro, kveldsmat og bading, sinksalve og morsmelk. Når poden endelig har inntatt en mer eller mindre horisontal stilling kan vel mor slenge seg på sofaen? Neida, da må jeg rydde leker, kjøkkenet er fullt av middagsrot og skittentøysdunken gaper mot deg. Men hvor er det blitt av mannen? Jo han ligger i fosterstilling på sofaen og zapper og dupper.
Når du endelig er ferdig og du ønsker å plante rumpa i sofaen kommer du på at du må dusje... Som småbarnsmor har jeg lært at man sparer mye tid om man legger dusjinga til kvelden. Så da er det bare å glemme sofaen i et par minutter igjen. Dusjen dekker kun et minimumsbehov, ikke energi til verken pløying av åker eller hårkurer. Så hopper jeg inn i uniformen igjen og legger meg på sofaen.
Endelig tid til å nyte et tv program. Vel, så husker jeg stort sett ikke mer før mannen slår av tv'en og sier god natt. Da har jeg sovet i flere timer med åpen munn, meget tiltrekkende. Jeg får karra meg ut av sofaen, er glad jeg ikke lenger har tid til å bruke sminke for da slipper jeg å ta den av, pusser to tenner og sleper meg opp trappa. Og når uniformen ligger på gulvet og gravidasjonskrafta har tatt tidligere fordeler kommer jeg på at jeg har glemt å ta med flaske med Nan og termos med kokt vann i tilfelle poden blir sulten.....Til slutt kan jeg legge meg til lading slik at jeg er klar for en prikk lik dag i morgen :)