Herlige horn!

Som den gode husmor jeg er lagde jeg opp et par godsaker som min bedre halvdel skulle kose seg med mens mor og barn var i Trondheim. Jeg valgte å lage pizzahorn. Veldig greit når man har litt skinke, kjøttdeig e.l. til overs så slipper man å kaste. Er du en av de som baker vet du at det går litt tid når man skal lage gjærbakst. Først skal alt bakes sammen, så skal det heves, så skal det eltes og knas og formes og så skal det heves igjen.

En slik prosess tar gjerne en hel kveld.

Da er det ikke akkurat et populært innslag dersom gjærdeigen skulle vise seg å by på problemer. Som for eksempel å ikke heve. Det skjer til og med en dreven husmor som meg, noe som resulterer i bakværk man kan bruke som drapsvåpen.

Disse hornene jeg lagde så perfekte ut der de lå på siste del av hevingen. Så var det tid for ovnen. Jeg satte brettet inn, orka ikke skru på timeren på ovnen men ba min bedre halvdel om å gi beskjed etter ti minutter. Det var en utrolig interessant politisk debatt på tv (les: Idol) og vi ble begge ganske revet meg. Pinlig, men sant.

Etter 20 minutter hører jeg "Oj, jeg glemte tiden". Da gikk han fra å være min bedre til min værre halvdel. Hærregud, hornene!

Jeg begynte nesten å gråte. De var blitt uspiselige. Når raseri og premenstruelle hormorner slår seg sammen kan det blir en sinnsyk kombinasjon. Hvilket var tilfelle i dag. I rent raseri putta jeg hornene i en pose, dytta de ned i fryseren og sa at de hadde han værsågod bare med å spise. Selv om de smakte brent bål. Neste brett med horn skulle så inn i ovnen og jeg sto foran og overvåket de som små barn til de var ferdige. Disse ble heldigvis veldig bra. Hadde det skjedd noe med disse er det ikke godt å vite hvilket senario som kunne utspilt seg. Det hadde uansett ikke blitt pent.

 

Jeg velger å skylde på min værre halvdel når det gjelder det elendige resultatet. Det hadde jo aldri skjedd dersom jeg hadde timer-ansvaret.

 

Og resultatet; here you go!

 



Min lille baby

Daniel er nå 1,5 år og jeg ser på ham som en liten gutt, ikke som noen baby. Han spiser selv, drikker, leker og leser bøker. Men når han er syk blir han som en liten baby igjen. Det er som om han akkurat har kommet hjem fra føden. Han ligger i sofaen med pledd på seg og er så liten og hjelpesløs. Snørr i ansiktet og røde kinn, et hjelpesløst blikk som titter opp på meg i blant og spør etter "dikke". Og det får han, ikke vann, men eplejuice. Er man syk så er man syk. Da er kun det beste godt nok. Når han er syk blir han "prosjektet" mitt. Jeg skal passe på og stelle ham som en bjørnemor. Han får smoothies, kjekse, spille på mobilen og se tv. Jeg kunne henta månen ned om det så hjalp for feberen. Man vet ikke hva godt man skal gjøre for disse bitte små babyene.

Det er litt godt også, ikke at han er syk selvsagt, men da ligger han og sover oppå meg. En herlig følelse som drar meg tilbake til hans første levedager. Han har jo aldri tid ellers til å ligge sånn, så når han er syk er det bare å nytte tiden godt. Jeg har jo alltid likt den tiden hvor de kan ligge i armene mine med teppe over seg. Fen tiden er over for lengst (kan jo knapt huske at han lå i teppe), men kommer tilbake når feberen melder seg. Og selv om han er aldri så snørrete så nusser jeg på ham. Jeg som har totalt angst for andres kroppsvæsker. Men da spiller det ingen rolle. Selv om genseren min ser ut som en godt brukt kleenex, så bryr jeg meg ikke. Jeg stenger resten av verden ute og låser meg inn i boblen sammen med min lille baby med eneste mål for øye å gjøre ham frisk. Om det så betyr at jeg må suge til meg alle bakteriene og bli syk selv. Det er jo det det ender opp med som regel.

Etter at Daniel hadde hatt to dager hjemme fra barnehagen på grunn av feber begynte jeg å kjenne meg litt uggen. Kanskje ikke så rart i og med at jeg hadde åpnet immunforsvaret og åndet inn bakterier og snørr i to dager, og da jeg hadde klart "å gjøre ham frisk" ble jeg selv syk. Javel, da får min bedre halvdel ta seg av barnet denne helgen da tenker jeg. Men hva skjer da? Jo fredag ettermiddag kommer han hjem fra jobb med feber, blanke øyne og eneste tanke i hodet er å sove. Man føler seg ikke akkurat som årets foreldre-kandidater der man ligger i hver sin ende av sofaen og ser på en gutt meg altfor mye energi løpe rundt i stua. Han må jo få utløp for den energien han ikke har brukt på to dager. Men det er rart hvordan man klarer å mobilisere krefter for å aktivisere sine egne barn.

Jeg ble heldigvis frisk i løpet av to dager, men han jeg deler seng med hadde ikke blitt det. Og jeg må si at det er noe helt annet å stelle for ham enn for Daniel. Når barna er syke gjør man hva som helst. Når mennene er syke blir man bare irritert. Irritert for at de stønner og ynker og klager. Irritert for at de lager liggesår i sofaen og hutrer under pleddet som egentlig er bare til pynt. Irritert for at de ikke klarer å rydde opp verken glass eller snørrpapir. Og enda mer irritert fordi de hoster, nyser og fiser når man prøver å sove.

Jeg tar heller på meg rollen som hjelpepleier for 5 barn enn for 1 mann. Manfluensa virker å være en nær-døden sykdom som rammer menn og som vi kvinner heldigvis slipper unna.

Nå har vi en ny runde med feber, det er jo tross alt hele to uker siden sist gang. Jeg får vel bare venne meg til tanken om å bruke enormt mange "hjemme-med-sykt-barn" erklæringer. Jeg kan jo ikke akkurat sende ham i barnehagen med munnbind. Vi får heller se barnehagen som et sted å bygge immunforsvaret opp slik at vi slipper sykdom senere. Kanskje jeg burde sendt mannen dit et par dager i uka?