Da jeg gikk gravid gledet jeg meg til å sitte i sofaen på kvelden med den lille klumpen godt wrappet som en fajita i et teppe og bare lukte, se på og kose. Det er mulig jeg gjorde det, men jeg husker det knapt nok. Jeg levde i en stor boble som pumpet mengder lystgass i flere måneder. Nå sitter jeg her 10 måneder senere og må se på bilder for å huske. Og bilder er det nok av for å si det sånn. Så når utviklingen skal dokumenteres er ikke det noe problem. Tar bilder hele tiden. Både før og etter graviditeten. Men ikke under. Ser ikke helt poengent med å dokumentere en kvinnes mest smertefulle øyeblikk på kamera. Og desto mindre med videokamera! Når ser man den liksom? Fredag kveld, ingenting på tv...."setter du på fødefilmen mens jeg popper popcorn?" Saklig.
Vel, det finnes likevel et bilde fra rett før fødsel. Tatt av mannen i et ubevåktet øyeblikk. Iført en blå utvasket og altfor stor sykehustrøye, samt undertøy som ikke egnet seg til annet bruk enn "den uka i måneden", var det ikke akkurat et syn for øyet og enda mindre et "kodak-moment". Men hvem tenker vel på å iføre seg silke når man springer rundt i huset og pakker bag samtidig som vannet går og man snakker med føden på telefon?
Det føles ikke så lenge siden jeg lå der og kikket på bylten i tupperwareboksen ved siden av sykehussenga. Og nå krabber han i en fart jeg blir sliten av å se på, samt reiser seg og går rundt stuebordet.
Har vurdert å kjøpe meg en babyborn, så slipper man at de blir store. Men de gir liksom ikke så mye tilbake, så det har bare blitt med tanken.
Da vi skulle bytte fra bag til sportsdel ønsket jeg at dette skulle være en "prosess". Jeg hadde vanskelig for å gi slipp på bagen. Den var beviset på at jeg hadde en baby. Med sportsdelen fikk jeg en gutt. Men vognas eier var veldig klar for å bytte, han holdt å å klikke i vinkel hver gang han oppdaget at han lå i vogna og faktisk var våken. Hvem vil vel ligge i horisontalen og stirre i et brunt tak når man overhodet ikke er trøtt? Jeg forberedte meg mentalt på dette men dagen for byttet kom likevel brått på. Som sagt ville jeg at dette skulle foregå med små steg, men før jeg rakk å snu meg var bagen av og sportsdelen på. Det var som å rive av en voksstrip fra intime områder. Ingen tvil om at mannen ønsker en gutt og ikke en baby, så for han var det ikke nødvendig med noen "prosess".
Det er vel sånn at mødre vil at de skal være babyer, mens fedre ikke kan vente med å ta de med på kamp, lære de å fise og rape eller ligge i horisontalen på hver sin sofa og se sport med laptopen på magen mens mor disker opp den ene gourmet-retten etter den andre. Synes å merke konturene av det allerede. For hver gang han fiser er det :"hørte du den da!! Det er gutten te pappa det!".
Lyst på en jente? Ja det kan du vel trygt si. Så mens jeg forbereder meg mentalt på hjulspor i parketten og sure fotballsko i gangen, tviholder jeg på kveldskosen med melkeflaska, mens pappan ser på hvilken bilbane han skal kjøpe til sin sønn (les: seg selv) i julegave.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar