Det er ikke alltid like lett å få de minste til å spise det man aller helst vil. Og da snakker jeg om det som foreldrene aller helst vil. Hvorfor er det sånn at det barna som oftest ønsker å spise troner øverst av de tingene man ikke bør spise for ofte? Hadde Daniel kunnet bestemt selv ville måltidene hans bestått av pasta, egg, pasta, banan, brød, pasta. Eller "patta" som han selv kaller det. Det hele hadde blitt skyldt ned med biola eller melk. Dette er jo for så vidt ikke det verste man kan gi et barn, men man bør vel likevel prøve å variere kostholdet litt. Jeg ser jo aller helst at han ville spist mer grønnsaker og fisk. Fiskeboller er godkjent, eller rettere sagt var godkjent, men det tror jeg er fordi at alt er most sammen til en grøt og veldig enkelt å spise. Men da jeg trodde at fiskeboller var tingen å lage om jeg ville få i ham litt omega, da tok jeg brått feil. For regelen er sånn hos barn at dersom de smatter og trykker innpå og jubler av lykke en dag av en rett, er det ikke gitt at den samme retten fører til lykke en annen dag. Det fikk jeg erfare. Etter å ha kokt poteter og gulrøtter, dampet fiskeboller og laget hvit saus og most alt sammen ble måltidet avfeid med et "nei" og knipe-igjen-munnen-så-hardt-jeg-klarer etterfulgt av skrekkfilmlatter. "Kan du ikke bare smake?". "NEI". Omvendt psykologi blir prøvd; "Ikke spis nei...?" "NEI", etterfulgt av barnehånd i maten og mat på gulvet. Festlig. Min korte tålmodighet blir nok en gang vippet på kanten av stupet.
Det er ikke vanskelig å se når han ikke ønsker å spise. Da studerer han tallerkenen veldig nøye, pirker borti maten med fingrene, klager over at han faktisk fikk matrusk på hånda som bare må tørkes med en gang, flytter maten rundt på tallerkenen, stabler maten oppå hverandre, klapper på maten med gaffel eller skje, får et enomt behov for å drikke vann, blir plutselig døv og hører ikke hva vi sier, slår knute på seg selv i tripp trappen, prøver desperat å komme seg ut av tripp trappen selv om han innser umuligheten av det, tar opp biter av mat og holder den faretruende over gulvet og gliser før hånden åpnes og maten blir tatt av gravitasjonen, snur vannflaska på hodet og klapper ivrig i vannet som renner utover bordet... jeg kunne holdt på i evigheter. Resultatet blir at han får gå ut av stolen og han springer bortover stuegulvet med hendene i været som om han hadde scoret tidenes mål.
Ved neste måltid prøver vi nye metoder. Tallerken med flere "rom" fylles med gulrøtter, brokkoli, pasta og kylling. Pastaen spises med to hender, resten blir liggende. "MEEEEERE PATTA!!". Strategi ikke vellykket.
Utrolig irriterende å bruke så lang tid på mat som ikke blir smakt en gang. At det skulle være en fryd å fore ungen hadde jeg aldri trodd, men at det skulle bli sånn visste jeg ikke. Hvorfor kan han like noe en dag for så å ikke klare å se det på tallerkenen dagen etter?
Så da arrangerer jeg siste plan, nemlig kamuflering! Jeg smeller sammen en hjemmelaget lasagne, men i kjøttsausen legger jeg masse små biter med gulrøtter, godt kamuflert. Resultat; hele lasagnen går ned på høykant. Mor 1 - barn 0! En plan som faktisk fungerte. Så da er det bare å kjøre på med andre grønnsaker som kamufleres i ulike retter som han liker. Vet ikke om fisk gjør seg i verken lasagne eller på pizza, så akkurat den delen må jeg jobbe litt mer med. Men når løsningen er klar vil den utvilsomt bli presentert med brask og bram !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar