Som den gode husmor jeg er lagde jeg opp et par godsaker som min bedre halvdel skulle kose seg med mens mor og barn var i Trondheim. Jeg valgte å lage pizzahorn. Veldig greit når man har litt skinke, kjøttdeig e.l. til overs så slipper man å kaste. Er du en av de som baker vet du at det går litt tid når man skal lage gjærbakst. Først skal alt bakes sammen, så skal det heves, så skal det eltes og knas og formes og så skal det heves igjen.
En slik prosess tar gjerne en hel kveld.
Da er det ikke akkurat et populært innslag dersom gjærdeigen skulle vise seg å by på problemer. Som for eksempel å ikke heve. Det skjer til og med en dreven husmor som meg, noe som resulterer i bakværk man kan bruke som drapsvåpen.
Disse hornene jeg lagde så perfekte ut der de lå på siste del av hevingen. Så var det tid for ovnen. Jeg satte brettet inn, orka ikke skru på timeren på ovnen men ba min bedre halvdel om å gi beskjed etter ti minutter. Det var en utrolig interessant politisk debatt på tv (les: Idol) og vi ble begge ganske revet meg. Pinlig, men sant.
Etter 20 minutter hører jeg "Oj, jeg glemte tiden". Da gikk han fra å være min bedre til min værre halvdel. Hærregud, hornene!
Jeg begynte nesten å gråte. De var blitt uspiselige. Når raseri og premenstruelle hormorner slår seg sammen kan det blir en sinnsyk kombinasjon. Hvilket var tilfelle i dag. I rent raseri putta jeg hornene i en pose, dytta de ned i fryseren og sa at de hadde han værsågod bare med å spise. Selv om de smakte brent bål. Neste brett med horn skulle så inn i ovnen og jeg sto foran og overvåket de som små barn til de var ferdige. Disse ble heldigvis veldig bra. Hadde det skjedd noe med disse er det ikke godt å vite hvilket senario som kunne utspilt seg. Det hadde uansett ikke blitt pent.
Jeg velger å skylde på min værre halvdel når det gjelder det elendige resultatet. Det hadde jo aldri skjedd dersom jeg hadde timer-ansvaret.
Og resultatet; here you go!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar