Noen andre med små barn som har lagt merke til at de til tider har en tendens å se verden som sort eller hvit? At ting enten er himmel eller helvete? Vel, da er vi ikke alene. I det ene øyeblikket kan vår lille engel le, hoppe lykkelig rundt og smile så ansiktet nesten revner. For så i neste øyeblikk vri seg som en bananformet ål og presse ut tårer og lyder man aldri hadde trodd fantes. Jeg kan i det ene øyeblikket se på ham og tenke på hvor fantastisk søt og nydelig han er og være nesten sprekkferdig av stolthet. Men når han kjører på som en dramaqueen lurer jeg på om det barnet faktisk er mitt...neida, ikke så ille altså, men jeg må innrømme det ikke er like sjarmerende når han hyler i trass og sinne. Da ligner han på pappaen sin pleier jeg å si meg selv hehe:) og så er det jo herlig med barn som har mange sider og beriket personlighet. Selv om jeg foretrekker at disse sidene kommer til stede når han er med pappaen eller besteforeldrene og ikke med meg.
Man kan gjerne bestemme hvordan foreldre man vil være før de har poppet ut av deg. Han skal ikke få viljen sin, jeg vil ikke ha et barn som må slepes igjennom butikken mens han river ned den ene snopehylla etter den andre osv... Men når han har fått tak i mobilen min, er trøtt og sulten og klikker i vinkel og blir uspiselig og mister all babysjarm når jeg tar den i fra ham, ja da gir man fort etter for at man ikke gidder å diskutere. Eller når han under middagen får øye på skåla med klementiner på bordet og nekter å spise middag. Man orker ikke sitte lenge å se på et barn som slår knute på seg selv i tripp trappen mens han peker og veiver mot skåla og hiver middagen rundt seg. Da blir det ofte klementiner til middag...
Her forleden fant han posen med Elias chips i kjøkkenskuffa, åpna den og trykte innpå. Det hører med til historien at klokka var ti på fire, han var sulten, jeg var enda mer sulten, jeg holdt på å lage middag, vi var begge slitne etter en dag på jobb og barnehage og blodsukkeret var under sperregrensa. Hva gjør du da? Tar du chipsen i fra ham? Tørr man trykke på den knappen? Det står en smørblid gutt foran deg med kjeften full av salte chips og han applauderer seg selv for sin fangst, nynner og vugger fra side til side. Her har du valget mellom himmel og helvete. I følge alle helsesøstre og barnepsykologer burde jeg ta i fra ham chipsen for ikke å ødelegge matlyst og gi dårlige vaner. Eller enda bedre; jeg burde jo aldri kjøpt den chipsen i utgangspunktet. Men når man likevel feila på det punktet kan man likesågreit kjøre løpet ut. Så jeg lar ham spise. Ingen husmorpoeng der altså.
Vi må nok jobbe litt med å slipe vår lille diamant. Men jeg har til gode å se en 15-åring ligge bakoverbøyd på gulvet på Rema og hyle for han ikke får en pose Ella smoothie. Så da blir det nok folk av vår lille bortskjemte stabukk også :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar