Barnehagegutten

Å få barn må være noe av det mest egoistiske man kan gjøre. I alle fall var det sånn det føltes på mandag, barnehagedag nr 1. Her har vi satt et barn til verden som vi faktisk ikke klarer å passe på selv. For at vi skal kunne jobbe som før må man da sende barna i barnehagen. På mandag skurret det litt i hodet mitt at jeg hadde satt et barn til verden som jeg faktisk ikke skulle passe på selv...
Men når man ikke gifta seg med en fotballproff eller har en kropp som er salgbar, så må man nesten jobbe.
Hele kroppen verket av dårlig samvittighet når jeg bar prinsen ned på stua mandag morgen og han krøp bort til lekene, uvitende om at han snart skulle bli tatt med til en ukjent plass med mange barn og foreløpig utrygge omgivelser. Han smilte og heiv innpå med brød, ost og melk. Han lurte vel på hva han og mamma skulle finne på den dagen. Får sånn har det jo vært det siste året. Det har bare vært Daniel og mamman på dagtid. Kos, lek, gråt, latter, tørre bleier, ekle bleier, snørr, melk, baby lukt, sur lukt, ja alt fra nederst til øverst i skalaen i barselboblen.

Første dag i barnehagen går fint. Men den varer da kun i en time og jeg er tilstede hele tiden. Dag to blir desto værre (for mor). Da ble han værende igjen mens jeg skulle vente på pauserommet. Intens surfing på mobilen, to store kopper svart kaffe, rask gange frem og tilbake samt at ørene var innstilt på å høre den minste lyd. All gråt ble analysert ned til minste detalj for å finne ut om det var "min". Etter 45 laaaange minutter kunne jeg komme ned. Da hadde han oppdaga at mamman virkelig var borte. Så kom dag tre. Etter at barnehageonkelen hadde sagt to ganger at "du kan sikkert gå nå" så følte jeg meg relativt overflødig. Selv om jeg fint kunne ignorert det. Så da tok jeg veska i hånda og slepte meg ut av barnehagen og til bilen. Jeg hadde klump i halsen og følte meg som tidenes værste mor som hadde etterlatt min forsvarsløse baby alene."Vi ringer når han våkner fra duppen". Okey. Jeg gikk med mobilen i hånda hele tiden. Sjekka at den var på og at lyden sto på max. Befant meg hele tiden i en radius på 5 minutter med bil unna. Så da den endelig ringte svarte jeg vel før han hadde hørt summetone. Jeg brøt alle fartsgrenser på veien til barnehagen. Til min store forskrekkelse strakte han ikke hender mot meg. Han kunne fint ha vært der litt til. Vel hjemme diska jeg opp med nektariner og druer for å dekke til min dårlige samvittighet.

Fredag da jeg henta han fikk jeg høre at Daniel hadde vært med å laga lunsj til resten av avdelinga. Delt opp og ordnet grønnsaker til fiskesuppa. Jaha!? Han gjør jo ikke en dritt husarbeid hjemme, men i barnehagen, da skal han liksom hjelpe til!? Potensialet er virkelig tilstede så da er det vel bare å lage arbeidsliste og lokke med ukelønn;)

Det er mange som kommer med formaninger om at barn ikke har godt av barnehage før de er 3 år. Og at man allerede før man blir gravid bør spare penger og planlegge slik at man har mulighet til å være hjemme med barnet til de er "klare" for barnehage. Det er ikke alle som har mulighet til å gjøre dette og heller ikke alle som ønsker å gå hjemme for den del. Mange ønsker faktisk å fortsette sine karrierer. Og jeg tror barn har godt av å få en følelse av at det faktisk finnes en annen verden enn mor, far og barn-verdenen. Verden vil by på utfordringer og man må være beredt på det. Og hvilken annen måte er det å forberede seg på det enn å faktisk møte verden? I barnehagen lærer de å sosialisere seg med andre barn, ta hensyn, forholde seg til hva som er rett og galt samt andre autoritære personer. De blir godt rustet for livet som venter.
Nå sier jeg ikke at barnehage er det eneste riktige alternativet. Som mor vet man hva som er best for sitt eget barn og velger man å gå hjemme så vet man at det er det beste. Hadde jeg som sagt sittet på Kaptein Sabeltanns skattekiste eller hatt sugerør inn i mannens konto hadde jeg kanskje valgt å være hjemme og heller tatt han med i åpen barnehage (les: cafe og shopping) eller lignende. Men jeg vet det egentlig ville være å dekke mine behov for det er jo jeg som gjerne vil være sammen med ham.

Med barnehagestart følger snørr. En udødelig kombo som jeg egentlig ventet på. Og der kom den, to dager etter han begynte. Men når de lever og ånder for "mitt er ditt"-filosofien er det vel ikke annet å vente. Godt man ikke vet alt de får i seg av bakterier i løpet av en dag. Men immunforsvaret skal bygges opp så det er bare å kjøre på! Dersom noen har vannkopper kommer vi gjerne og forsyner oss av viruset. Greit å bli ferdig med det liksom.

Det er rart å se den tidligere så hjelpesløse prinsen min holde i matboksen mens jeg følger ham inn til de andre barna. Jeg er stolt jeg, ikke redd (eller jo litt, hvem er det jeg prøver å lure), men mest stolt, av den store gutten min som er klar for den store verden.